De beste hodene forsvinner fra Norge

– Behovet for høyt utdannet arbeidskraft vil øke frem mot 2020, og eldrebølgen slår inn over Norge om 10 år. Kampen om talenter spisser seg og de mest fremoverlente selskapene både tenker og rekrutterer strategisk, sier Dilek Ayhan, daglig leder i kompetanseorganisasjonen Alarga.

Norge har ikke arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS, utenom en såkalt spesialistkvote på 5000 personer per år. Denne fylles aldri. I 2011 kom det totalt 3495 spesialister både fra EU/EØS-land og resten av verden.

Det kom flest faglærte fra India i 2011.

Fra kjemiingeniør til drosjesjåfør

Oljebransjen alene mangler tusenvis av ingeniører og forskere, og kjemper en knalltøff kamp om de beste hodene.

Men det hjelper ikke 33 år gamle Ahmed Alnuaimi.

– Jeg er utdannet kjemiingeniør fra Irak, og har jobbet som ingeniør på oljeraffineri i hjemlandet mitt. Jeg har sendt søknader i to år, her i Norge, men jeg er ikke innkalt til ett eneste intervju, sier Alnuaimi, som kom til Norge som flyktning i 2005.

Drosjesjåføren har kjempet for å få godkjent sin utdannelse i Norge, gjennom NOKUT, et statlig organ som evaluerer og godkjenner utenlandsk utdanning.

– Jeg fikk avslag først, men jeg ga meg ikke. Jeg var på et intervju ved Universitetet i Oslo, for å vise hva jeg kan. De ble overbevist etter kort tid. Siden var jeg også innom Kjemisk institutt, for intervju, og fikk deretter endelig papirer på at jeg fikk godkjent 180 vekttall som kjemiingeniør, sier 33-åringen mens han sprer papirene foran seg og peker.

 

PAPIRENE I ORDEN: 33-åringen fikk godkjent utdannelsen som kjemiingeniør, men arbeidsgiverne er allikevel ikke interessert i kompetansen hans. Foto: Shazia Sarwar

Med en liten familie å brødfø, hadde han ikke noe annet valg enn å bli drosjesjåfør.

– Det er ikke noe galt i å jobbe. Jeg er glad for at jeg kan kjøre drosje og tjene mine egne penger, men hva var vitsen med å ta en utdannelse? Foreldrene mine investerte mye penger i utdannelsen min. De blir skuffet. Jeg er skuffet, sier drosjesjåføren.

Ahmed Alnuaimi har ikke vært lenge nok i landet til å snakke flytende norsk, men han er godt på vei, samtidig som han er etablert med bolig og familie.

– I olje- og offshorenæringen og hos kunnskapsbedrifter som har ambisjoner som strekker seg utenfor Norges grenser er ikke nødvendigvis norskkunnskaper et krav. Her etterspørres, i tillegg til relevant fagbakgrunn, gode engelskkunnskaper og gjerne også kjennskap til andre kulturer og språk, sier Dilek Ayhan.

Forskerboom

Mens kompetansen til innvandrere som Ahmed Alnuaimi ofte står ubrukt, utdanner Norge utenlandske forskere som i mange tilfeller tar med seg kompetansen og forsvinner ut av Norge.

– Norge er et av de få landene som gir lønnskompensasjon under doktogradsarbeidet, samtidig som utdannelsen er gratis. Dette gjøre Norge attraktivt. Norske institutter har begynt å utlyse doktorgrader i utenlandske medier, sier Bo Sarpebakken, seniorrådgiver ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

Norge trenger 2000 doktorander i året, men kun 1400 disputerer årlig.  

De siste årene har landet opplevd et eventyrlig oppsving i utlendinger som tar doktorgrad i Norge. I 2012 var en tredjedel av alle som tok en doktorgrad, personer med utenlandsk statsborgerskap. Til sammenligning er andel av utlendinger i totalbefolkningen 5 prosent.

– Dette har tiltatt veldig de senere årene. En god del av disse blir i noen år, i den grad de får noen post.doc.-stillinger, sier Sarpebakken.

Hvor mange som faktisk blir og bruker sin kompetanse i Norge er blitt forskermat, og to nye rapporter offentliggjøres i sommer. Generelle tall fra 2006 viser at bare 15 prosent av studentene fra land utenfor EU og EØS ble igjen i Norge etter endte studier.  

– For noen år siden var innvandringsreglene svært strenge. Det var veldig vanskelig å få opphold utover selve utdanningsperioden. Det er mange tilfeller hvor svært kompetente studenter forlater Norge. Mange fra Asia drar for eksempel til USA, eller reiser til et annet vestlig land, som har en bedre mottakerapparat. Dette har endret seg de siste årene, nå er det ikke like vanskelig, sier Sarpebakken.

1. januar 2010 ble det innført nye regler for ansettelse av utenlandske arbeidstakere utenfor EØS-området. Bedriftene kan da ansette spesialister og kompetansearbeidskraft med et lønnstilbud over 500.000 kr. direkte, og få godkjenning fra myndighetene etterpå.

– Men er det ikke viktig at for eksempel forskere som tar doktograd i Norge, reiser tilbake til opprinnelseslandet, for å bruke sin kompetanse der?

– Forskermobilitet, uavhengig av hvilken vei den går, er viktig. Nettverksbyggingen er viktig. Både Norge og opprinnelseslandet vil dra nytte av det videre. Forskere får muligheten til publiserer mye vitenskapelig sammen. Om man sitter i Sri lanka, USA, Tyskland eller Norge, trenger ikke å bety så mye, sier Bo Sarpebakken.  

Hard konkurranse

Selv om forholdene nå legges mer til rette, er det fortsatt ikke nok kunnskapsinnvandring til Norge.

–Vi må lage mer fleksible regler og vi må markedsføre oss bedre for utenlandsk arbeidskraft. Det må gjøres enklere å rekruttere arbeidstakere fra utenfra EØS-området, sier Ayhan.

Dileh Ayhan, daglig leder i Alarga. Foto: Sunniva Halvorsen

Forskning viser at språkproblemer, det kalde klimaet, problemer med å etablere seg er hindringer for høykompetente utlendinger. Mange av de som kommer hit drar hjem igjen fordi de er ensomme.

– Nordmenn skiller sterkt mellom arbeidsliv og privatliv, og drar hjem klokken fire for å være sammen med familie og nære venner, sa Ayhan og understreket at det ofte ikke er så mye som skal til for å få utledninger til å trives.

Norge må konkurrere om de beste hodene i et tøft internasjonalt marked, hvor omdømme er viktigst.

– Internasjonale omdømmeundersøkelser viser at vi knapt nok har et omdømme. Folk assosierer Norge med vakker natur, laks og kulde, sier Ayhan.

En undersøkelse foretatt ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, viste at i perioden 1991-2001 var det kjærligheten som fikk høykompetente folk til å etablere seg i Norge.

– Det var ikke bare karriere som var motivasjonen. Mange som ble, gjorde det grunnet private forhold, kjærester eller fordi de stiftet familie, sier Bo Sarpebakken.  

­Det er ikke bare land som USA og England, Norge har å kjempe mot. Også land som Sverige og Danmark forsøker å lokke til seg talentene.

– I Danmark har man skatteincentiver for utenlandske spesialister, og man går rett og slett aktivt ut og henter den arbeidskraften man trenger, sier Dileh Ayhan.

Loveleen Rihel Brenna, daglig leder i SEEMA. Foto: privat.

– Andre vestlige land har bedre tilgang på talentene, fordi informasjonen om landet og bedriftene er på engelsk, det er tilgang på internasjonale skoler for barna, og det er større fagmiljøer. Vi må gjøre oss mer attraktive, slik at de som ønsker å jobbe i utlandet, har kjennskap til Norges behov, sier Loveleen Rihel Brenna, daglig leder i Seema, et konsulentselskap som spesialiserer seg på mangfoldsledelse og veiledning.

Tilbudt å jobbe gratis

Skrikende behov til tross, Norge sliter fortsatt med å rekruttere innvandrere som allerede er etablert i landet.

71 prosent av ledere i private virksomheter og 64 prosent av lederne i offentlige virksomheter mener fordommer er en viktig hindring for at innvandrere skal få jobb etter kvalifikasjoner, viser en undersøkelse foretatt av Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI).

KREVER ERFARING: Ahmed Alnuaima ber om en sjanse, og spør hvordan han kan få erfaring, når ingen tør å satse på ham. Foto: Shazia Sarwar

Drømmen om å kunne jobbe som kjemiingeniør, har vært så sterk for Ahmed Alnuaimi, at han har tilbudt potensielle arbeidsgivere å jobbe gratis.

– Alle vil ha erfaring. Hvordan skal jeg skaffe meg erfaring, når de ikke gir meg en sjanse? Jeg har sendt søknader og sagt at jeg er villig til å jobbe for veldig lite lønn, eller som praktikant, så lenge de gir meg en sjanse, sier 33 åringen.

Drosjesjåføren sier at han gjerne hadde jobbet to jobber, for å kunne få muligheten til å realisere sin kompetanse.

– Arbeidsgivere må gi søkere en sjanse. De må innkalle kvalifiserte søkere til intervju, før de ekskluderer dem fordi de antar at det vil bli språkproblemer eller kulturkonflikter, sier Brenna.

Mens Norge sliter med omdømme, lite tilrettelegging og dårlig utnyttelse av innvandrere med høy kompetanse, kan det se ut som den 33 år gamle drosjesjåføren følger strømmen ut av landet.

– Jeg vurderer nå å reise til Dubai eller Qatar. Jeg er i gang med prosessen og tilrettelegger papirene mine. Venner som jeg studerte sammen med i Irak, og som nå jobber i Dubai, sier at jeg har gode muligheter. Særlig fordi jeg har fått godkjent min utdannelse i Norge. Jeg har gitt opp drømmen om å jobbe som ingeniør her i Norge, avslutter Ahmed Alnuaimi.

• Norge er et av få land som gir lønnskompenasjon under doktorgradarbeidet, minimums stipendiatlønn ligger på 365 300 kroner.
• En tredjedel av alle som tok en doktorgrad i 2012, var personer med utenlandsk statsborgerskap.
• Det foreligger foreløpig ingen konkrete tall på hvor mange som blir værende i Norge, men trenden har vært at kompetansen har dratt ut av landet etter fullført utdanning.
• I Norge utdannes det rundt 600-800 stipendiater for lite årlig.

• Høsten 2011 manglet 16. 000 personer innen ingeniør- og ikt-fag.
• Hele 5500 av disse er ingeniører og sivilingeniører fra olje- og bergverksnæringen, det er en økning med 4000 på ett år.
• I 2011 passerte antall ferdig utdannede ingeniører 6000 for første gang.
• I Norge finnes det ikke noe system som registrerer hvilken utdanning innvandrere har med seg når de kommer til landet.