En gassisk sjåfør

– Jeg kjører en Peugeot 97-modell, som jeg har hatt siden 2002. Akkurat denne bilen kjøpte jeg fordi den er trygg og drivstoffvennlig. Jeg betalte 26 000 kroner for den da jeg kjøpte den. Jeg kjøpte bil fordi jeg ville bli sjåfør på fulltid.

De fleste gassere som har biler av god standard, er sjåfører. De øvrige bilene på Madagaskar er ofte gamle biler som nesten faller fra hverandre. Siden jeg har en bil i god stand, kjører jeg en del utenlandske turister - mange norske faktisk. Ofte kjører jeg et par uker i strekk, for så å være hjemme ei uke igjen. Man kan tjene gode penger på det. Jeg regner med at jeg på en god dag kan tjene 100 000 ariary (268 kroner).

Arbeidsledigheten er høy i Madagaskar, og mange er fattige, så for meg og min familie er bilen en trygghet. Jeg ser på meg selv som heldig. Men også for oss sjåfører er det harde tider. Bensinprisene er høye, gjerne tolv kroner literen! Likevel er det så godt som ingen miljøvennlige biler her. Flertallet av bilene på Madagaskar er gamle, lite miljøvennlige biler. Folk har verken råd til å kjøpe bil eller å være bileiere. Det betyr at det gjerne er utlendinger som har råd til å leie bil.

Korrupsjon er et stort problem på veiene i Madagaskar. Politiet eller soldater har mange kontroller, ofte i utkanten av byer og landsbyer. Da er det frem med papirene, men det er ikke alltid det hjelper å ha dem i orden. Nylig måtte jeg betale 10 000 ariary (26 kroner) fordi jeg har førerkort for å kjøre biler med opp til ni seter, mens jeg denne dagen kjørte en femseter. Jeg prøvde å diskutere og forklare hvor latterlig det var å gi meg bot, men de holdt på sitt.

Enten kjører du til politikontoret og betaler, eller så ordner vi det her, sa de. Det er virkelig frustrerende, men det er ikke politimennene og soldatene som er problemet egentlig. De er også fattige. Familier skal brødføs og skolepenger skal betales. Av og til stopper lønnsutbetalingene opp også. I de periodene er det flere politimenn som krever noen ekstra lapper i lomma før du får kjøre videre.

Roten til problemet er den politiske krisa. Alt er gått i stå etter at Andy Rajoelina kuppet makta i 2009. Rajoelina gikk til kamp med slagord mot korrupsjon, men det har blitt mye verre de siste åra.

Når man kjører med en blond skandinav i baksetet blir man et mer attraktivt mål å stoppe i politikontrollene, fordi da vet man at pengene sitter løst. Etter kuppet sluttet nesten turistene å komme, men nå har de begynt å komme tilbake. Et annet problem er landeveisrøvere. Folk er desperate og de som ikke klarer å tjene penger på ærlig vis, overlister reisende i nattens mulm og mørke. Jeg kjører aldri etter klokken sju om kvelden, og dersom jeg er alene i bilen, prøver jeg å finne andre som jeg kan kjøre sammen med. Jeg tror nok ikke de fleste gassere kommer til å kjøpe bil i nærmeste fremtid. Vi ser ikke så lyst på utviklingen for tiden. Nå venter vi på det demokratiske presidentvalget som det er blitt sagt skal finne sted i 2012, men det gassiske folket har sine tvil...

Gassere går mye, og bøndene bruker tre måneder fra å gå fra landsbyene sine til det store kvegmarkedet i hovedstaden Antananarivo. Når man ikke kjenner til noen andre muligheter, så avfinner man seg lettere med at slik er det.