En japansk sjåfør

- Når vi kjører kunder 500 kilometer hver dag måtte vi bare ha en bil som fungerer slik den skal. Derfor kjøpte vi en Toyota HiAce. Jeg driver et dykkesenter, og bilen får oss fram og tilbake til dykkeplassene stort sett som vi ønsker det, samtidig som det er en behagelig å kjøre. Vi får også plass til en del dykkeutstyr i bilen, og TV-skjermen er veldig god for å holde kundene opptatt mens vi kjører ut til dykkeplassen og tilbake. På grunn av all trafikken i og rundt Tokyo tar veien på 3 timer fort en time ekstra hvis vi kjører på de verste tidene.

Jeg kjøpte bilen i 2007, fordi jeg bare måtte ha en ny bil. Jeg kan ikke spare på utstyret hvis jeg samtidig skal klare å drive et effektivt firma. Jeg vet at det finnes biler med elektriske motorer og slikt, men ikke i den størrelsen jeg trenger. Jeg trenger en bil som gjør det den skal når den må. Jeg har drevet dykkesenter siden jeg sluttet å studere i 1993, og på den tiden har jeg slitt ut flere biler. Når vi har dykket, må vi legge utstyret inn i bilen igjen, og kombinasjonen saltvann og bil er egentlig en ganske dårlig idé.

På dykkesenteret har vi også en mindre bil som det hender vi bruker når vi ikke har så mange kunder. På den måten kan vi spare litt på bensinpengene, det blir fort dyrt når bensinen koster mellom 11 og 12 kroner literen. Japan produserer ikke noe olje selv, så da blir bensinen veldig dyr.

Dykkesenteret jeg driver ligger i utkanten av Tokyo, siden det er nesten umulig å få parkeringsplass i sentrum av byen. Så hver dag kjører vi fra senteret og inn til sentrum for å plukke opp kundene våre, før vi kjører ut igjen for å dykke. Det er dyrt og tungvint, men man får ikke lov til å ha bil i sentrum hvis man ikke kan bevise at man har en parkeringsplass til den også.