Lokkes vekk fra sine hjem
Mexicanske myndigheter driver store kampanjer og prosjekter som skal løfte fattige folk oppover. Noen av tiltakene får kritikk for å synes bedre enn de fungerer.
Myndighetenes slagord lyder: ”Son hechos, no palabras!”: De er handlinger, ikke ord. Mantraet gjentar seg på store veiplakater, malt på hus, i radioreklamer og på TV.
Chiapas er en av de tre fattigste delstatene i Mexico. Størstedelen av de fattige er urfolk som har levd som bønder, langt ute på landsbygda eller dypt inne i jungelen, i generasjoner. Kampen om jord har ulmet, blusset opp og ned igjen i århundrer, noe som har ført til konstant intern migrasjon i delstaten.
Flytter fra hjemmene sine
Folk flytter også som følge av et av den mexicanske statens ferske prosjekter for bekjempelse av fattigdom: Rurale bærekraftige byer. Byene har som formål å tiltrekke fattige folk som bor spredt inn i enkle, identiske hus i sentraliserte boligfelt. På den måten får de tilgang til enkle basistjenester som vann, elektrisitet og helse- og skoletilbud.
Det er ressurskrevende å bringe disse tjenestene til de små grendene der folk bor. Ifølge myndighetene er rurale bærekraftige byer den beste måten å bekjempe fattigdom på. Det konstruerte boligfeltet Santiago el Pinar midt i Chiapas forteller noe annet.
- Det bor jo nesten ingen her.
Karela Contreras går mellom tomme, turkise og oransje hus som står inngjerdet på rad og rekke i den rurale bærekraftige byen. Noen nysgjerrige hoder titter frem bak vinduene. Men det er ikke mange. Contreras jobber med å dokumentere livet i de rurale byene i organisasjonen CAIK (Colectivo de Análisis e Información Kolectiva). Hun forteller at husene ikke passer til dem som skal bo der.
- De blir lovet lys, rent vann og arbeid. Det er ting som frister for fattige folk. Men de må også tilpasse seg en helt annen måte å leve på, som ikke går overens med deres hverdagsliv og tradisjoner. Det har vært vanskelig for mange.
Et nytt, ukjent liv
De fleste som flytter fra sine små grender til de rurale byene er urfolksbønder som lever av å dyrke sin egen jord og holde husdyr. Det går ikke an i de rurale byene. Contreras sier videre at husene er kjapt konstruert og at de ikke tåler klimaet i regionen godt, mange plages av overopphetede og oversvømte hjem. Det er også strabasiøst å steke tortillas i husene, maislefsene som spises til alle måltider i Chiapas.
- Mange som kom hit for et bedre liv har flyttet igjen. Mange føler seg ensomme og avskåret fra lokalsamfunnet sitt når de bor her. Barna må på skoler der deres eget urfolksspråk ikke snakkes, og foreldrene må arbeide under forhold de ikke er komfortable med. Mange føler at de mister kulturen sin.
Synlige tiltak mot fattigdom
Contreras sier at det er vanskelig å dokumentere hvordan livet faktisk er i de rurale bærekraftige byene. Når journalister kommer til byen er folk forberedt på å rose myndighetene og snakke om hvor bra de har det, sier hun. Men hun får høre at livet er vanskelig når journalister og delegasjoner har dratt. I Santiago el Pinar nesten alle de husene 115 husene tomme, nesten to år etter at byen ble konstruert. Karela Contreras mener de rurale bærekraftige byene er et feilslått prosjekt.
- Det er en kjapp løsning på et problem som tar mye lenger tid å løse. Husene ser fine og fargerike ut ved første øyekast, men de gir ikke folk her de livene de vil ha. Det er bare på overflaten, sier hun.
- Rurale bærekraftige byer ble startet som en del av utviklingsprogrammet prosjekt Mesoamerika mellom Mexicos sørlige stater, Mellom-Amerika og Colombia.
- Det er nå seks rurale byer i delstaten Chiapas i Mexico. Myndighetene har planer om å bygge 20.
- Formålet med byene er å bekjempe fattigdom på landsbygda.
- Kritikere mener de rurale bærekraftige byene fører til assimilering av urfbefolkningen.
Kilde: Menneskerettighetsorganisasjonen Ciepac (Centro de Investigaciones Economicas y Politicas de Acción)