Satt på sidelinjen

- Vi vet ikke når de kommer og kaster oss ut. De kan komme i morgen, eller om en måned, det eneste vi vet er at de kommer, forteller Francicleide da Costa Souza. Hun er leder av Favela do Metro, og har bodd her i tolv år.

Litt nord i Rio de Janeiro ligger Maracana Stadion. En av verdens største stadioner, og finalearenaen for Fotball-vm i 2014. Bort fra Maracana, langs den svært trafikkerte motorveien ligger med bilverksteder på rekke og rad. Hvor lukten av lakk og motorolje svir i nesen. Her ligger Favela do Metro, et av mange hundre slumområder eller «favelaer» i Rio de Janeiro.  Her har det bodd folk siden 1980. Men nå kastes de ut. Hvorfor? Myndighetene vil lage parkeringsplass til VM.

Uten rettigheter

De neste fire årene vil Brasil og Rio de Janeiro være sentrum for store begivenheter som OL i 2016 og Fotball VM i 2014. Og i et land som er kjent for å ha litt problemer i rekkene, trengs det en opprydning før turistbølgen kommer inn. Og oppryddingen er de godt i gang med.

- For meg betyr myndighetene vold og tvang, sier Francicleide. Som «favelados» mener hun at hun ikke lenger har noen rettigheter. Men hun vil slåss til siste slutt. 

Francicleide går igjennom området hun har vært leder for å knappe to år. I de to årene har hun sloss for at de skal få bo her. På dagene jobber hun i en iskrembutikk midt i hovedgaten. Mellom fem og syv er hun leder for felleskapet. Og fra syv til ti går hun på skole. Hver uke krangler hun med kommunen om hva som skal skje i favelaen. De har sluttet å hente søppel, og rundt beboerforeningen ligger det hauger med illeluktende søppel. Hun ringer rådhuset ofte, men ingen kommer.

Verdens beste lag

Brasil er kjent for å være en fotballnasjon, og man skulle tro at landet gledet seg til å få vise sine kunster, og kanskje også vinne på hjemmebane. Men selv om Francicleide er fotball-interessert, gleder hun og de andre i favelaen seg ikke til VM. For dem er fotballfesten bare en påminnelse på hvordan de blir feid under teppet.

- Jeg håper egentlig at Brasil ikke kommer til sluttspillet på Maracana. Det ville vært den perfekte hevn til ordfører Eduardo Paes, smiler Francicleide. Under FotballVM spilles det kamper i til sammen tolv byer. Bare sluttspillet skal gå i Rio på Maracana.

En fredag i mars kommer Secretaria Municipal de Habitação (SMH), en avdeling ved rådhuset som organiserer bosettingen i Rio. Med seg har de papirer beboerne tidligere har signert, om at de vil flytte, og spraybokser. For hver bolig de inspirerer, tar de fram sprayboksene. Tre små sorte tall viser hvem som bor der, og tre grønne bokstaver viser at de har vært her. SMH. Listen deres over navn er lang. Folk gjemmer seg i døråpningen, prøver forsiktig å nekte, prøver å spørre hvorfor. De får ingen svar. Og når SMH går, står de igjen, med bare et to år gammelt papir, med deres signatur der det står at de godtar å bli flyttet. Selv om hun synes det er forferdelig å være med å se folk få beskjed om at de er fratatt alle rettigheter, vil Francicleide være der. Hun må være en leder, og sørge for at det går riktig for seg. Hun snakker rolig til beboerne. Forklarer til SMH, slik at de går riktig sted.

En fredag i april kommer SMH til Favela do Metro. Her gir de beboerne et ark de tidligere har signert, der det står at favelaen er farlig å bo i. Foto: Torill Henriksen

Bussene

Her i favelaen har ingen navn lenger. For to år siden startet myndighetene prosjektet med å få oversikt over hvor mange som bor i favelaer i Rio de Janeiro. De kom med papirer der det sto at folk var villig til å flytte på grunn av sikkerhetsrisikoen. De fikk beskjed om at hvis de ikke skrev under, ble de kastet ut. Nå er oppgjøret kommet.

For to år siden ble de første 350 familiene kastet ut av Favela do Metro. Myndighetene kom en morgen med rivingsmaskiner og busser. Familiene fikk valget. Gå inn i bussen, og bli kjørt til sitt nye hjem, eller bli igjen, og stå uten hjem, husene skulle rives uansett. Noen av familiene ble kjørt til andre siden av t-banen. Men de andre ble kjørt syv mil ut av byen. Til et område de ikke kjente.

For to år siden rev myndighetene flere av boligene i Favela do Metro. Men de ryddet aldri opp. Foto: Torill Henriksen

Favela do Metro er bare en av mange favelaer som rives i forbindelse med VM i 2014 og OL i 2016. Til sammen regnes det med at over 20 000 mennesker blir kastet ut av hjemmene sine for å gjøre plass til parkeringsplasser, veier og utbyggelser.

Se kart med informasjon over alle favelaene her.

Fisk i badekaret

Men ikke alle mener at dette blir gjort på riktig måte. Comitê popular da Copa e Olipiadas, en interesseorganisasjon for de som blir flyttet for disse arrangementene. De mener at mange av oppryddingsprosjektene de neste årene er en unnskyldning for å få ryddet litt i rekkene og at myndighetene lyver om antallet mennesker som flytter.

- Dette er klare brudd på menneskerettigheter, mener medlem av komiteen og spesialrapportør for FN, Raquel Rolnik.

Rolnik følger prosessen med flyttingen av innbyggere tett, og skal sørge for at det blir gjort riktig. Det er en vanskelig jobb.

- Menneskerettigheter handler om mer enn å bare gi folk et hjem. Hvis de flytter en hel favela med fiskere opp til en fjelltopp, hjelper det lite at de får en villa med utsikt og badekar i rent gull. De kan ikke fiske i det badekaret, forteller Rolnik.

Spesialrapportør for FN, Raquel Rolnik mener Brasilianske myndigheter bryter menneskerettigheter under flyttingen. Foto: Torill Henriksen

Se Raquel Rolnik snakke om tvangsflyttingene

Jakten på favelaene

Komiteen har hatt flere debatter og møter der de snakker om disse problemene. De mener at myndighetene leter opp favelaene først, for så å bestemme at det skal bygges veier eller parkeringsplasser der.

Do Metro er ikke det eneste stedet. Til sammen blir 24 favelaer jevnet til grunnen i arbeidet med å klargjøre Rio de Janeiro til store mesterskap, viser tall fra Comitê Popular. Med dette vil over 7000 familier bli flyttet, hvorav flesteparten vil bli flyttet ut av sentrum, og til vanskeligere kår. Rolnik mener at dette ikke bare er et brudd på rettighetene til de som blir flyttet, men også til de som bor der de blir flyttet til.

- Det vil bli trangere på skolen, færre jobber, og dårligere kår i de områdene som nå blir fullere, mener Rolnik.

De navnløse

Favela de Metro har stått her i 32 år. De som først flyttet hit kom da metrosystemet kom i gang, og kom nordfra for å bo mer sentralt. Etter hvert ble det bygd flere hus, og de fleste som bor der i dag har kjøpt husene de bor i, og eier dem. Men for myndighetene betyr det lite.

- Vi er ingenting for dem. Vi har ikke engang navn, vi har bare nummer, sier Francicleide og peker på en av veggene som er markert med et tall i spraylakk. Selv har hun nummer 403. Når hun snakker med kommunen oppgir hun ikke navnet sitt. Hun oppgir tallet sitt.

Hun har slåss lenge for å bevare favelaen, men har begynt å gi opp håpet. Stemningen i boligområdet er amper, og ingen vet hva som kommer til å skje. Snart, snart må de flytte. Francicleide tar en pause fra is-salget, og går igjennom favelaen. Hver gang toget og t-banen passerer rister det i bakken, men ingen legger merke til det lenger. Alle hun møter hilser på henne. Men selv om det ikke vises er det en uro her. Da 350 familier ble flyttet for to år siden, ble flere av husene revet, slik at ikke nye folk kunne flytte inn. Men flere steder har det likevel flyttet inn okkupanter.

 
- Vi har ikke navn, bare tall, sier Francicleide, og viser fram en av boligene der SMH nettopp har vært. Foto: Torill Henriksen
 

Den brasilianske måten

- Det verste er at vi ikke vet hvor vi skal. Og vi får ikke vite det før den dagen vi drar. Det er som en lotto-trekning.

Av de 350 familiene som bor i Favela do Metro flyttes 100 over til nabofavelaen, på den andre siden av togskinnene. De resterende 250 blir sendt syv mil utenfor sentrum, til Cosmos, der også familiene som ble kastet ut i 2010 bor.

- De som ble flyttet dit sist, har det vanskelig nå. De betaler mye i husleie, og får ingen konpensasjon for at de ble tvangsflyttet. Før eide de huset sitt, nå eier de nesten ingenting. 

Francicleide er redd for at det samme skal skje med henne og de andre gjenværende.

 
 

I Rio er det lite snakk om flyttingen. Det blir hysjet ned, og de som bor i favelaen føler seg glemt. Brasiliansk presse vil ikke skrive om de negative konsekvensene, mener beboerne, og de har derfor kun hatt besøk fra vestlig presse.

Sportsminister Aldo Rebelo uttalte tidligere i år at vestlige ikke kunne relatere seg til problemene i Brasil på grunn av kulturforskjellene. «det er to måter å se problemene på. Det er den brasilianske måten, og den europeiske måten» fortalte Rebelo. Men beboerne kjøper ikke unnskyldningen hans.

- De bryr seg ikke om oss lenger, sier Francicleide oppgitt mens hun går tilbake til isbutikken. Det er varmt ute, og beboerne er sultne på noe kaldt.

En beboer i Favela do Metro får tallet sitt sprayet ved døren sin. Sammen med tallet, får han et papir som sier han må flytte. Foto: Torill Henriksen

Bilbane-folket

Vest i Rio, på andre siden av sentrum fra Favela do Metro ligger Barra de Tijuca. Her skal deltaker-landsbyen ligge om fire år, når OL kommer til Rio de Janeiro. I et langt, flatt område, med store høyblokker, små sump-områder og en liten innsjø, er det lite som minner om det stressende sentrum av byen, og hele området minner mer om et lite Florida.

Her ligger Villa Autodromo. En liten favela i størrelse, men med 500 familier trykket inn mellom høye vegger og vann.  Her er det stille i den lange hovedgaten, med favelaen på den ene siden, og den høye veggen til Autodromo på den andre siden. Bilbanen Autodromo ble en gang brukt til store konkurranser, men blir i dag stående for det meste tom, med unntak av noen testkjøringer. Tribunene ruster vekk, og inngangene rundt bilbanen er grodd igjen. På den andre siden av favelaen ligger motorveien. Men det er nesten helt stille i boligområdet Villa Autodromo. Med unntak av noen biler som kommer putrende forbi, og løshundene som av og til bjeffer i, er et en nesten trykkende ro over området. Det er langt fra Favela do Metro’s risting hver gang toget passerer, og ned hit.

Langs den lille elven som skiller boligområdet fra motorveien, ligger det hus, tett i tett. Bare en smal sti fører fra hovedveien og ned hit. Bak et høyt gitter-gjerde og med en illsint hund som portvakt bor Altair Guimarães sammen med datteren. Han er leder for Villa Autodromo, og har kjempet i femten år for at de skal få bo her. Nå er han sliten, og vil gi seg, men har lovet innbyggerne å ta opp denne kampen. Et siste forsøk på å redde hjemmene deres.

Løftene

- De hadde gitt oss kontrakt på 90 år. Vi skulle få bo her i 90 år, forteller Altair.

Som i så mange favelaer mener myndighetene at beboerne ikke eier noe, siden de ikke eier landet, og at de dermed kan kastes ut. I Autodromo fikk beboerne kontrakt på at de skulle få bo i fred. Men da OL-søknaden gikk inn for Rio de Janeiro, kom etter hvert kontrabeskjeden. Favelaen måtte bort. Selv har Altair blitt flyttet på to ganger før, av et bystyre som ikke vil høre på han, og nå er han lei. Han vil ikke flytte mer. Han vil bli gammel i Autodromo, og la datteren sin vokse opp her. Og han har sloss lenge for å få bo i Autodromo. I femten år har myndighetene og kommunen prøvd å fjerne favelaen, med forskjellige begrunnelser hver gang.

Leder av Vila Autodromo,Altair Guimarães, har vanskeligheter for å se en lys fremtid for hjemmene til beboerne. Men han har ennå et håp. Foto: Torill Henriksen

- De har sagt det er for stygt her, men de vil ikke bevilge penger til å pusse opp. Beboerne vil ikke bruke penger fra egen lomme når de aldri vet hvor lenge de får bo her.

Altair mener myndighetene har gitt opp Autodromo, og bestemt seg for å fjerne favelaen, koste hva det koste vil. I et av rådsmøtene som er holdt i forbindelse med flyttingen fikk ordføreren og pressekontaktene problemer med å forklare seg, da det ble stilt spørsmål om grunnene til at favelaen skulle rives. De fikk da forklaringsproblemer da unnskyldninger for å fjerne favelaen varierte mellom olympisk park, bevare naturen, og veibygging.

Førti år

Beboerne er for tiden i en rettsak for å vinne retten til å bo der. To ganger tidligere har de vunnet, men Rio gir seg ikke. Villa Autodromo må bort. Altair mener måten flyttingen blir gjort på er urettferdig.

- Det er feil. Vi har bodd her i førti år. Og de bytter ut de førti årene våre her med to ganger tretti dager. Hvorfor?

Hvis favelaen blir flyttet vil det være tredje gangen Altair har blitt flyttet fra hjemmet sitt. Denne gangen vet han ikke om han klarer det.

- Den første gangen fikk jeg virkelig kjenne på utryggheten i det å ikke har gulv under føttene. Og det var forferdelig. Jeg vil ikke at datteren min skal måtte oppleve den følelsen, jeg vil hun skal kunne føle seg trygg.

Han styrer beboerforeningen sammen med datteren. Mens Altair har møter med beboere, og informerer, løper den lille jenta på ti år rundt og henter papirer, og minner på faren de tingene han glemmer. I tillegg til å være leder, er Altair også med i Folkets Komite for OL og VM, sammen med blant annet FN-rapportør Rolnik. Her deltar han på debatter og samlinger, der han forteller om kampen for å redde Autodromo.

For fem år siden hadde de den samme krangelen med myndighetene, da de Pan-Amerikanske lekene skulle holdes i Rio. Etter harde rettsaker klarte de å vinne retten. Dette gjør at Altair blir litt mer positiv, for klarte de det da, kan de klare det nå. Men for hver rettsak de går inn i, er det en ny dommer, og sjansen blir mindre for at også denne dommeren skal la Autodromo få stå i fred.

Pengemakten

Også her har SMH vært med spraybokser og papirer. På en av veggene langs vannet har de skrevet beboerens tall, og de tre bokstavene sine, som viser at beboeren har fått utkastelsesbeskjed. Like ved markeringen, har eieren av huset selv sprayet. Med store røde bokstaver står det «til salgs».

Foreløpig vet ingen av beboerne hvor de blir flyttet til hvis de må dra. Beskjedene er forskjellige hver gang, og Altair og beboerne har gitt opp å høre på. De føler at myndighetene kun tenker på å framstå best mulig for resten av verden, og at de som styrer byen putter for mye penger i egen lomme. 

- Alt handler om penger. De stjeler penger fra våre lommer, og våre barns muligheter til utdanning, for å finansiere dette, sier Altair.

I fjor ble det bestemt at budsjettet for mega-arrangementer som OL og VM skulle settes til over 100 mrd reals ( 300 mrd kr). Samtidig som denne pengestrømmen, kuttet Brasil utdanningsbudsjettet med 50 mrd reals. Av de pengene som er satt til arrangementene er alt offentlige midler, og ingen private. Dette får beboerne i favelaene til å se rødt.

Noen av beboerne i Villa Autodromo gleder seg til "Copa del Mundo". Men VM er en av grunnene for at beboerne må flytte. Foto: Torill Henriksen

- Jeg er stolt av å være brasilianer, men jeg skammer meg over hvordan brasilianere behandler brasilianere, sier Altair om myndighetene.

Enn så lenge leker barna i gatene, og en hest trasker fram og tilbake med et tau rundt halsen i Autodromo. En katt kommer ut av en bar og legger seg under føttene til eieren. I Favela do Metro står Francicleide og serverer is til ei lita jente, mens en liten lastebil fylt med høner kommer kjørende. Sjåføren tar ut en høne fra et bur og går inn i en liten butikk. Langs inngangen spraylakkeres nye biler i en av de mange bilforretningene. To jenter sitter på asfalten og klemmer i stykker bobleplast. Dagene er som vanlig. Ennå er det rolig, og folk hilser og smiler når du møter dem. De har håp. Men det er bare to år igjen til VM.