– De sa de ikke kunne hjelpe meg fordi jeg ikke ville begå selvmord

– Etter at legen min hadde henvist meg, sa BUP at de ikke kunne hjelpe. Begrunnelsen var at jeg ikke hadde lyst til å ta livet av meg. Jeg var visstnok ikke syk nok. Jeg ventet fire måneder før jeg fikk hjelp.

Den 17 år gamle anonyme jenta fra Hordaland, som Journalen har valgt å kalle «Ingrid», forteller om hvordan de psykiske lidelsene hun sliter med forverret seg mens hun ventet på å få hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Angst og søvnproblemer

– Jeg hadde jo henvisning fra fastlegen min. Da jeg fikk beskjed fra BUP om jeg ikke var syk nok, følte jeg at de ikke tok meg seriøst. De innså ikke hvor alvorlig det var. Jeg hadde masse fravær, og jeg satt hjemme i sengen hele dagen med angst. Jeg fungerte ikke sosialt, hadde søvnproblemer og problemer med å spise, sier jenta.

Det var moren til «Ingrid»som fikk fastlegen til å skrive henvisning til BUP, da hun så at datteren ble sykere. 

– Ble verre og verre

– Mamma kjenner meg, og så at noe var galt. Hun maste på BUP mens jeg ventet på hjelp. I mellomtiden ble jeg bare verre og verre. Mamma ringe hver morgen til BUP og gråt på telefonen, mens jeg lå i sengen. Jeg klarte ikke komme meg ut av sengen, fordi jeg hadde så mye angst, forteller «Ingrid».

Ifølge «Ingrid» fikk hun to måneder etter henvisningen et møte med BUP. Det var på dette møtet hun fikk beskjed om at hun ikke var syk nok. Først etter fire måneder – om lag 120 dager – fikk hun endelig hjelp.

– Jeg ble henvist i november 2011, men først i mars 2012 fikk jeg time, sier «Ingrid».

– Hvordan var det å vente i fire måneder?

– Å slite psykisk er utrolig lammende. Man fungerer ikke på noen som helst måte. Derfor er det helt galt å måtte vente så lenge.

Lammende Jeg var visstnok ikke syk nok. Jeg ventet fire måneder før jeg fikk hjelp, sier «Ingrid». Illustrasjonsfoto: Øistein Bloch HaukelandAvsluttet behandlingen

«Ingrid» forteller at hun har blitt henvist til BUP to ganger, og at det var andre gang hun ble henvist til BUP at hun måtte vente fire måneder. 

– Første gangen jeg var i BUP, var etter at jeg hadde anmeldt en voldtekt. Da fikk jeg raskt hjelp, og fikk behandling i BUP halvannet år. Problemet var at behandleren min plutselig sluttet. Da ble saken avsluttet, uten at jeg egentlig følte meg noe bedre, sier «Ingrid».

Det var etter at saken ble avsluttet og «Ingrid» raskt ble dårligere, at hun på nytt ble henvist til BUP av fastlegen.

– Det var etter denne henvisingen jeg måtte vente fire måneder på å få hjelp, forteller «Ingrid».

Ble bedre

Fra sin første time i mars i fjor, fram til desember i fjor, fikk hun hjelp til å håndtere angsten sin. 

–  Etter å ha hatt noen timer hos BUP gikk jeg fra å sitte inne 24 timer i døgnet, til å bli litt sosial. Jeg lærte å takle et angstanfall hvis det plutselig skulle komme, og  jeg kom meg mer og mer på skolen. Dessverre var det slik at når jeg dro på skolen, mente psykologen min at jeg var  ”helt frisk”. Det stemte ikke. Jeg har jo fortsatt angst og depresjoner, og jeg går fortsatt på medisiner. Hvis jeg følte meg bedre en kort periode og fortalte det til psykologen min, fikk jeg med en gang mindre hjelp, sier «Ingrid».

–  Hva tenker du om framtiden?

– Nå skal behandleren min slutte, så på nytt har BUP avsluttet saken min. Den ble avsluttet rett før jul. Jeg ble ganske sint og frustrert. Den ene dagen spør jeg psykologen om hjelp til å mestre angsten min. «Ja det skal vi ordne», sier hun. Så kommer hun tilbake neste time, og jeg får følgende beskjed: «Jeg skal slutte, så jeg avslutter saken din».