Moteslavene

De siste 20 årene har det norske klesforbruket blitt fordoblet. Samtidig har prisene blitt halvert, og vi kaster 130.000 tonn klær hvert eneste år. Men de som må betale den dyre prisen for vestlige lands enorme kjøpefest sitter som regel i et fjernt og falleferdig fabrikklokale. Dårlig betalte fabrikkarbeidere, uten faste arbeidstider, ingen rett til å organisere seg og som jobber under svært kritikkverdige forhold.

- Det er egentlig ikke noe vi tenker over når vi handler klær. De lages så langt unna at det blir vanskelig for oss å ta det helt inn over oss, sier venninnene Betina Stengrundet (18), Ida Hemstad (17) og Julianne Lidahl (17).

Trioen fra Trysil er på klassetur til hovedstaden, og har tatt seg en pause i shoppingen på en trapp mellom klesbutikkene i Storgata.

Vi har snakket med flere om hva de tenker om klærne de kjøper:

Går etter pris

Da den åtte etasjer store tekstilfabrikken i Savar i Bangladesh kollapset 24. april satte det for alvor de kritikkverdige forholdene rundt klesproduksjon på dagsordenen verden over. Mer enn 1000 arbeidere omkom, etter å ha blitt tvunget tilbake på jobb av arbeidsgiveren, selv etter at det lokale politiet beordret evakuering av bygningen.

- Det er ille å tenke på hvordan arbeiderne har det, og at vi bare går etter pris når vi kjøper klær, sier Trysil-jentene.

De vet at enkelte kjeder har et dårlig rykte, men er usikre på hva de selv kan gjøre.

­- Vi kunne gjerne tenke oss å bidra til forandring. Hadde vi for eksempel visst hvilke kjeder som var opptatt av gode arbeidsforhold hadde vi gått dit, men det er vanskelig å vite hvem som er bedre enn de andre, og det er vanskelig å vite hvordan den enkelte kan gjøre noe av betydning, forklarer trioen.

Tvinges til overtid

- Vi kaller det slaveri når noen arbeider mot sin vilje, forklarer Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender.

- Likevel er det i land som Bangladesh, India, Kambodsja, Thailand, Burma og Kina slik at folk tvinges til å jobbe lange dager, samtidig som de også selv ser at de er nødt til å jobbe lange dager fordi de har dårlig betalt. En vanlig arbeidsdag kan være alt fra åtte timer til et helt døgn, forklarer hun.

Blant annet kan fabrikkeierne straffe arbeiderne ved å nekte dem å jobbe overtid hvis de ikke stiller opp når eierne vil.

- Å bli tvunget til å jobbe overtid kan ha veldig drastiske konsekvenser. Ikke bare for ens egen helse, men også for hele familien. Det er som oftest kvinner som jobber på disse fabrikkene, og i en kultur hvor det tradisjonelt er kvinnene som steller huset, kan det føre til problemer når rollene blir snudd, sier Leffler.

Ansvaret ligger hos kleskjedene

Ifølge Leffler fører ulykker som den katastrofale i Bangladesh til økt oppmerksomhet om forholdene rundt klesproduksjon i fattige land.

- Jeg tror folk har fått opp øynene for at disse menneskene ikke jobber så frivillig som mange tror, og at alt ikke er på stell i disse fabrikkene, sier hun.

Men økt bevissthet fra forbrukerne betyr ikke at ansvaret ligger hos dem som handler klærne, sier Leffler.

- Det største ansvaret ligger hos kleskjedene, det er de som har valgt forretningsmodellene som muliggjør slike overgrep. De kan for eksempel si at de vil avslutte samarbeidet med fabrikkene hvis ikke helt grunnleggende rettigheter følges.

I land som Bangladesh kommer hele 80 prosent av eksportinntekten fra tekstilindustrien. Det betyr at det klesbransjen sier vil veie tungt hos landets myndigheter.

- Selskaper som Hennes & Mauritz vil kunne presse på for at myndighetene skal øke inntektene, slik at folk kan leve, ikke bare overleve, forklarer Leffler.

Hun understreker at også fabrikkeierne må ta sin del av skylden for de elendige arbeidsforholdene.

- De er ekstremt kyniske. Ulykken i Bangladesh er et godt eksempel på hvordan vi ser gang på gang at rømningsveier er låst med hengelås, det er dårlige elektriske anlegg og gitter foran vinduene. Derfor brenner det ofte i slike fabrikker, og det får fatale konsekvenser.

Signerte avtale om sikkerhet

To uker etter katastrofen i Bangladesh, signerte blant annet Hennes & Mauritz, Zara, Calvin Klein og Tommy Hilfiger en avtale som skal bedre sikkerheten i kjedenes tekstilfabrikker i landet. Avtalen var et resultat av langvarig press fra både forbrukere, fagbevegelse og frivillige organisasjoner, og en internettbasert underskriftskampanje hvor over 900.000 mennesker har signert.

I avtalen forplikter kleskjedene seg blant annet til å bedre brannvernet, slippe til uavhengige kontrollører og offentliggjøre kontrollresultatene.

- Jeg tror dette er det absolutt beste vi kan håpe på. Vi har mast på Hennes & Mauritz i tre år, forteller Leffler i Framtiden i våre hender.

Hun mener avtalen er både omfattende og ambisiøs.

- Det er flere som har skrevet under på avtalen enn vi noen gang hadde trodd, men det blir en kjempejobb å realisere den på fabrikkene. Likevel er jeg glad for at de har skrevet under, og jeg har håp om at dette kan være starten på noe, sier Leffler.

Forbrukerne engasjerer seg

Den enorme oppslutningen rundt den nettbaserte underskriftskampanjen viser at også forbrukerne er i ferd med å engasjere seg i hvordan klærne lages. Det er riktig måte å ta ansvar, mener Leffler.

- Det er urimelig å forvente at forbrukerne skal ta ansvar for hvordan det ser ut på fabrikkgulvet, bare fordi de etterspør billige klær. Vi vil heller ikke anbefale at man boikotter kleskjeder, for det er veldig viktig at vi kan beholde alle arbeidsplassene, de trenger hver eneste kroner. Det beste er å gå til de butikkene som kan vise til de beste resultatene, og å engasjere seg i kampanjer, spre artikler og tips journalister, råder hun.