Petit: En bussjåførs dilemma

”En bussjåfør en bussjåfør, det er en mann med godt humør. Og har han ikke godt humør da er han ingen bussjåfør”, synger barna i barnehagen. De klapper og danser til sangen. Og sakte, men sikkert sitter barna igjen med forestillingen om at alle bussjåfører er store runde menn som alltid er blide og smiler søtt til barna som kommer på bussen.

Leit er det, men drømmen blir knust når man som voksen løper etter bussen. Med snø opp til anklene, med skjerfet på snei får man seg et overraskende smekk i trynet før bussen kjører fra en idet man når fram. I sinne kaster man av seg vottene og viser fram langemann til en bussjåfør. En bussjåfør som ikke en gang gløtter på øyet mot busspeilet.

En morgen skynder jeg meg som vanlig avgårde for å rekke den daglige bussen. Idet jeg skal til å krysse fotgjengerovergangen kjører bussen pent inn på holdeplassen. Febrilsk etter å rekke bussen vinker jeg voldsomt til bussjåføren som et tegn om å vente på meg. Vil han vente? Bussen står og minuttene går, går og går, men mannen i trafikklyset er i dårlig humør og viser meg sin røde rygg.

Bussen skulle gått 07.52, nå er klokken 07.54. Idet jeg rykker til for å løpe over veien overtar den grønne mannen styringa og jeg svinger meg elegant inn bussdøren som om ingenting hadde skjedd.

Den morgenen gikk min barnefantasi i oppfyllelse. En ekte bussjåfør er en mann med godt humør, og jammen smittet det over på meg også.

Men så ble alle menneskene på bussen forsinket den dagen. Slik forsinket han ikke bare passasjerene, men også alle de som ventet på dem og alle de som ventet på dem igjen. Og plutselig var større deler av Oslos befolkning forsinket, stressa og sure den dagen. Så da er kanskje en bussjåfør med dårlig humør best likevel.