Petit: La meg spise kake

Fotballfruer og lavkarbodronninger; vi må snakke sammen. Til nå har det vært mitt uttalte ønske ikke å ha noe med dere å gjøre, men slik situasjonen nå har blitt ser jeg ingen annen utvei.

Jeg har kunnet leve med deres lavkarbo/raw food/no food-hysteri så lenge det ikke rammet meg selv. Jeg har funnet trøst og støtte i min egen filosofi om at dersom dere ikke spiser brød blir det mye mer igjen til meg. At dere dro med dere stadig flere fortapte sjeler ned i deres hvetemelløse eksistens brydde meg ikke. Jeg hadde et kakestykke fremfor meg og en colaflaske i kjøleskapet.

Alt fløt med andre ord slik jeg ville at det skulle flyte, helt til jeg i forrige uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Forventningene mine var store da jeg åpnet døren og så min femten år gamle lillesøster stå bøyd over kjøkkenbenken.

Men hennes lett påvirkelige hjerne hadde scrollet seg gjennom alt for mange sider i blogguniverset. Deres bloggunivers, fylt av oppskrifter med kokosolje, speltlomper, bananpannekaker og mandelmel. Nå forsto jeg at smågodtet hun hadde lovet meg var en glassbolle hun hadde fylt med nøysommelig oppskårte selleristenger, skrelte gulrøtter og ukokte blomkålbuketter.

Jeg kjente pulsen stige, og snurpet ubevisst sammen munnen. Hun mumlet noe om at sukrin uansett var mye bedre enn vanlig sukker, og at akasiehonning kunne passe til det aller meste før blikkene våre møttes i et par lange sekunder. Alle mine visjoner om en lørdagskveld forsvant som proteinpulver mellom fingrene mine, og jeg kjente varmen av sinne og bekymring bre seg fra toppen av hodet mitt og helt ned i tærne.

Hun rakk å skyte inn at hun synes det var på tide at vi la om kostholdet litt, før jeg måtte løpe inn på badet for å kaste kaldt vann i ansiktet. Hun hadde blitt en av dere. Dere har sneket dere inn i hjernen til min uskyldige lillesøster. Og prøver rane meg for kake, brød og sjokolade.

Jeg skjønner ikke hvem dere er, jeg skjønner ikke hvor dere kommer fra, og jeg skjønner ikke hva dere vil. Men aller mest skjønner jeg ikke hva dere tenker på. Det er som dere ikke har opplevd den gleden det er å sette tennene i et stykke varmt brød med nugatti. Det er som dere aldri har spist pasta med pesto, eller slukt i dere et deilig stykke pizza.

Dere står i veien for meg der dere tripper i løpetights ved nøttehylla i min lokale matbutikk. Jeg ser sålen på Nike free-joggeskoene deres overalt, og jeg vet at deres eneste ønske er å gi meg dårlig samvittighet for den deilige raden med melkesjokolade jeg kastet i meg før jeg gikk på butikken for å kjøpe en til.

Nå har det gått så langt at jentene jeg deler bord med i lunsjen spør om jeg vil ha en babygulrot mens de slurper i seg et pulverbasert måltid med sugerør.

Dette vil jeg si til dere: La meg spise brødet mitt i fred. Meg skal dere aldri få presse i en algesmoothie med spinat, hvetegress og avocado, samme hvor mye dere måtte ønske. Hold porteinshaken deres langt unna meg. Jeg nekter å gi etter for presset, og jeg nekter å la meg påvirke. Snu på stilletthelen og ta dere en bolle.