Petit: Partypolitikk

De siste dråpene i den hvite 10-literskannen på kjøkkenet er ikke nok til å slukke tørsten. Det lukter sats på kjøkkenet, jeg er full, men ikke på langt nær full nok. Spriten jeg brant er borte. Hjørnekjøleskapet mitt er også tørt, så jeg blir nødt til å stikke på butikken. Jeg hopper på Segwayen og durer mot nærmeste butikk, med målet om et par øl, en dunk med vin og en 10-pakning klart foran meg.

Jeg durer forbi solbrune småjenter med doble drinker og falsk legitimasjon. Når jeg omsider når nærbutikken, plukker jeg raskt med meg et par øl, en tre-liters dunk med min beste ”Amigo”, en 10-pakning rødprince og går mot kassen. Jeg får øye på en pose lakrispiper i en hylle ved disken. Det knitrer i den lyseblå posen  når jeg plukker den opp. De sorte pipene inni er myke, ferske og helt uimotståelige.

Jeg betaler, og får noen småmynter i veksel. De doneres velvillig bort til hvem-enn veldedig organisasjon som har satt opp spilleautomaten i hjørnet av butikken. Jeg tømmer lomma for mynter, og en boks for øl, før turen bærer hjemover.

Endelig er jeg klar for en kveld med bare meg og min ”Amigo”, men før jeg rekker å sette meg tilbake, hører jeg rasling og vesing. Det kommer fra min nest beste venn, Hans Majestet Drittharald.

– Skarru ha mat nå igjen? Du er jo like ubrukelig som en sosialist, sier jeg til buret i hjørnet av stua. Hans Majestet Drittharald, eller bare Drittharald som jeg kaller han, er en grønn, rød, skjellete iguan.

– Nå er jeg lei, sier jeg til han. – Nå er du ferdig.

Det er ingen heis i blokka, så turen opp på taket er lang og vanskelig. Jeg har armene fulle; En tre-liters dunk med min beste kompis, et bur med min nest beste kompis, og en pinnerakett, det gjør ikke oppstigningen av de smale trappene noe enklere. Omsider når vi toppen og går ut på taket.

– Nå skal jeg lage et helvete for deg, sier jeg til Drittharald. Han ser dumt på meg, og veser spottende tilbake.

– Tror du ikke jeg tør? spør jeg han, og titter på pinneraketten jeg har tatt med. – Nå skal du få igjen for alle åra med masing. Det er jeg som er sjefen!

Vinglasset tømmes for n´te gang, nå er også tre-liters dunken tom, min beste venn har atter en gang forlatt meg. Nå sitter jeg ensom igjen, kun i selskap av den rødgrønne øgla. Med en teiprull i den ene hånda, og pinneraketten i den andre går jeg til verks. Hans Majestet veser når jeg tar han ut av buret.

– Hold kjeft, sier jeg.

Sprellingen hans er ingen match mot gaffateipen min. Jeg tenner på lunta, og ser gnisten krype mot bunnen av raketten. Drittharalds hyling blir overdøvet av hyling fra raketten, og jeg angrer umiddelbart. Hva er det jeg har satt i gang?

Skaden er allerede gjort, og det tomme blikket til Hans Majestet Drittharald forsvinner til værs. 10 meter, 20 meter, 30 meter, 40 meter, 50 meter over bakken, og pang! Eksplosjonen av raketten og den rødgrønne øgla gir himmelen et mørkeblått skjær. På bakken peker forbipasserende undrende opp. Noen er redde. Noen er glade. Noen gråter. Noen ler.

Men for de aller fleste går livet videre, som om ingenting har skjedd.