Petit: Å være fadder

Det er hardt å være fadder. Nå snakker jeg ikke om å gi litt penger til Røde Kors hver måned. Jeg snakker om å være en sånn studiestartmedhjelper for de nye studentene. De som snart skal være like utdannet som deg og konkurrere om arbeidsplasser i et allerede svært trangt jobbmarked. Det er hardt.

Det var vi alle enige om der vi satt i fadder-t-skjortene våre. De ble solgt til oss som limegrønne, men minner mer om den muggsoppen jeg fant innerst i kjøleskapet i vinter. Der satt vi, fadderne, etter å ha hatt sommerferie i over to måneder, og akket oss.
- Dette blir tøft, sa vi.

Det å ha ansvar for disse nye fårene i journalistflokken i hele to uker. På tross av det inngående fadderkurset vi hadde fått var vi skeptiske. På kurset fikk vi blant annet vite at hvis vi var ute på byen og et av fadderbarna begynte å gråte, måtte vi ikke oppfordre han til å drikke mer, men heller gi han et glass vann. Vi fikk også høre at hvis noen av dem gikk seg vill i Oslos skumle gater, måtte vi gå ut å lete etter dem. Sånne ting er det svært viktig å opplyse om.

Så kom de da, fadderbarna. I flokk og følge. Og vi sukket og begynte faddringen. Jeg har vært fadder tidligere, på barneskolen. Det gikk stort sett ut på å sørge for at andre barn lekte med den lille drittungen, og at jeg fikk være ekstremt blærete og belærende. Men denne gangen var bare ett av fadderbarna mine yngre enn meg, og han hadde jobbet i NRK i to år. Den eldste var 35 og hadde fartstid i landets tre største aviser. Har du noen gang prøvd å være belærende overfor noen som er 15 år eldre enn deg og har mer jobberfaring enn du mest sannsynlig noen gang kommer til å få? Selvfølgelig har du ikke det, for det går ikke an.

Fadderukene er straks over, og jeg kan bekrefte at det er hardt å være fadder. Når man gang på gang må ta initiativ til ting, og fadderbarna ikke kan møte opp på grunn av tåpelige ting som jobb, familie eller en kranglete kjæreste. Når du må forklare veien fra Kiellands plass til Waldemars for tredje gang. Og når du må passe på at alle jentene i gruppa kommer seg trygt gjennom Sofienbergparken hver bidige kveld. Da er det hardt å være fadder.

Men når du sitter på et teppe på St. Hanshaugen med et par pils, og store deler av klassen din er samlet ordentlig for første gang siden fjorårets fadderuker, og du får møte de mest talentfulle journalistspirene dette landet har å by på. Da er det faktisk ikke helt ille å være fadder.