Petit: Værsyk

Med billetten i hånda og bagen over skulderen titter jeg opp på tavlen med avgangstidene, og tenker at i dag er jeg klar for syv timer med total avslapping. Tenk at jeg kan forflytte meg 50 mil mens jeg oppdaterer meg på Facebook-nyheter, spaserer en tur til nabovognen for å kjøpe en kaffe eller okkuperer nabosetet til en formiddagslur.

Å reise med tog er herlig. Bortsett fra sist gang, da flommen kom og ødela de idylliske planene mine for reisen sørover. Slusene i himmelen åpnet seg over Østlandet den morgenen jeg skulle dra, og regnvannet fant seg godt til rette sammen med snøen som hadde bestemt seg for å smelte samme uke. Vannmassene rev til seg det de kunne finne av hus, veier og togskinner, som en overivrig bestemor på bærtur som ikke kan gå glipp av et eneste blåbær eller moltebær. Jeg hadde så vidt kommet inn på sentralbanestasjonen i Trondheim, da jeg hørte en munter tone etterfulgt av en metallisk stemme over høyttaleranlegget:

 – Pling! Dette er en melding til alle passasjerer. På grunn av flom og mye vann i togsporet er alle tog mellom Trondheim og Oslo innstilt. Det vil bli satt opp buss for tog fra spor 1.

Med ville blikk kastet medpassasjerene mine seg rundt, og tok springfart mot turbussene. En gammel mann med stokk ble veltet overende av hæren med trillekofferter, og foreldre brukte barnevogner som rambukk for å komme seg først i køen. De trodde kanskje at vannmassene var så store at dersom de ikke kom seg på bussen så raskt som mulig, ville de drukne på perrongen. Her fantes det ikke manerer slik som på Titanic, hvor kvinner og barn fikk stige om bord i livbåtene først.

Jeg hadde ingen barnevogn eller frekkhet til å bane meg fram med, og det førte til at jeg var den siste til å stige inn på bussen. Der var det ingen doble seter til disposisjon for min formiddagslur. Den toppmoderne bussen bød istedenfor på liten benplass, et toalett hvor man måtte sitte på doskålen mens man vasket hendene og en kaffemaskin som serverte noe som umulig kan kalles kaffe. Den svarte væsken var ikke varm, og den smakte like surt som det luktet av skoene til tenåringsgutten i nabosetet.

Men dette var et engangstilfelle. I dag er det strålende sol, og ikke en sky å se på himmelen. Gradestokken har vist 25 grader i en uke, og det er ingen flom i vente. Ingen vannmasser vil forstyrre min avslappende togtur denne gangen. Idet jeg senker blikket fra den informerende tavlen, hører jeg en velkjent, munter tone i det fjerne:­

– Pling! Dette er en melding til alle passasjerer. På grunn av sterk sol og fare for solslyng på linjen er alle tog mellom Trondheim og Oslo innstilt. Det vil bli satt opp buss for tog fra spor 1.

Å reise med tog er ikke herlig.