Rumenere berger avlingen
Fruktbøndene i Telemark kan ikke lenger regne med husmødre og unger fra bygda. Nå må de stole på utenlandske arbeidere.
I det våte gresset på Holtskog gård i Sauherad trasker sju sesongarbeidere rundt i gummistøvler og regnbukser. På magen bærer de store poser fulle av epler.
De er alle fra Romania, ogfast inventar i Sauherad under eplehøsten. Med rutinerte bevegelser og storesmil jobber de seg systematisk gjennom eplehagen. Latterkuler og rumenske ordresmeller fra de eldre, mens de yngre vitser seg imellom.
– Vi jobber her tre måneder hver høst, fra juli til oktober, forteller 20 år gamle Florin Mustata, mens han lynraskt tømmer et ungt epletre for frukt.
Med en timelønn på 120 kroner pluss feriepenger,er han godt fornøyd.
– Romania er ikke et rikt land, det er vanskeligå få seg en jobb med brukbar lønn. Men dette er veldig godt betalt. Tre månederher er en årslønn i Romania, forteller han.
Ikke som i gamle dager
Florins arbeidsgiver,fruktbonden Thorleiv Holtskog, smiler bredt idet vi kommer på besøk. Som en avfå heltids fruktbønder i Telemark, er han nå inne i årets travleste periode.
– Det går i ett om dagen,men det er bare moro! God avling, fine epler og fint vær, da er det ikke mye åklage over, sier Holtskog.
– I gamle dager var det husmødre og barn somplukka epler, men nå er de i jobb eller i byen for å studere, så da er det fintat jeg kan få tak i flinke folk andre steder, sier han.
I løpet av sesongen plukkes det 2000 tonn epleri Telemark, brorparten i den vesle kommunen Sauherad. Mellom 70 og 80utenlandske sesongarbeidere plukker epler i Telemark, 50 av dem i Sauherad.
Se video om eplets reise fra tre til ferdig pakket lenger ned.
Ikke hardt arbeid
Arbeiderne tar seg enpustepause mens Dorin kjører en full kasse med epler bort til låven. Danielatørker bort noen tilsynelatende usynlige jordflekker fra datterens ansikt, ogsmiler av hennes forsøk på å komme seg unna. Florins fetter Katalin plukker oppet av eplene som fikk en trøkk da det falt i bakken, gliser, og tar et stortjafs.
– Vi kjører bil opp hit hversommer. Det tar lang tid, men vi er avhengig av transport mellom frukthagenenår vi jobber her, sier Florin. Familiens BMW står parkert ved låven.
Florin skal studere til åbli dataingeniør i Romania fra høsten, og det er jobben i Norge som gir han mulighetentil å bo alene og likevel ikke mangle noe.
Han rister smilende påhodet til spørsmålet om han synes det er hardt arbeid.
– Nei, dette er lett. Jeg hører nordmenn sierdet er hardt, men jeg synes ikke det, sier han, og ler sammen med Katalin.
Se eplets ferd fra tre til butikklart:
Frukt i Fokus
Morgentåka ligger somsporadiske bomullsdotter over landskapet langs Gvarvelva. På Landbrukets Hus erdagen godt i gang, og vi blir tilbudt lokale epler og ikke like lokal kaffe.
Med optimisme ogengasjement i stemmen forteller han at målet med prosjektet er å økeepleproduksjonen i Telemark med 50 prosent innen år 2020.
Om de når målet, vilannethvert norske eple som dukker opp i butikkene om noen år, komme fraTelemark. For å få dette til, er bøndene avhengige av sesongarbeidere frautlandet.
– Deter vanskelig å få tak i norsk arbeidskraft for en såpass kort periode som eplesesongen tross alt er, pluss at mangesynes det er ensformig og fysisk krevende arbeid. I tillegg er lønna ilandbruket relativt lav etter norsk standard, men relativt god forsesongarbeidere fra blant annet Polen, Romania og Litauen, sier Meland.
Behandles som egg
Det som for noen timer siden var en bugnende eplehage, er nå redusert til endeløse rekker med tomme trær. Med øvede hender fyller Mustatafamilien høsteposene sine, før de forsiktig tømmer eplene over i kasser. Dorin må stadig opp i traktoren for å hente nye kasser, som hyppig fylles opp av røde og gule epler av sorten Sunrise.
– Torleiv sier vi må veldig forsiktige, så vi ikke skader eplene, sier Florin, og kjefter på Katalin idet han mister noen epler på bakken.
Eplene skal behandles som egg, heter det i Telemark.
– Mamma har vært her hver høst de siste femten årene, jeg har vært her de siste fem, sier Florin, og prøver å skru opp tempoet for å holde tritt med moren.
Daniela ble rekruttert i hjembyen Bacau av hjelpearbeidere fra Skien. Hun har siden vært på gården hvert eneste år, og tatt med seg flere og flere familimedlemmer.
Florin er den eneste av de sju som har tatt norskkurs, og har naturlig glidd inn i rollen som kommunikasjonsansvarlig for familien.
– Jeg lærte meg norsk fordi jeg har lyst til å jobbe i Norge når jeg er ferdig utdannet, sier han.
Etter at vi har takket for oss og trasker vekk fra eplehagen, hører vi traktoren bak oss. Det er Dorin med en kasse full av epler. Han stopper foran oss. Han peker ned mot kassen og lager spisegester med den andre hånden inne fra førehuset.
Først etter at vi har forsynt oss med et eple, tatt en bit og gitt han to tomler opp, sier hans seg fornøyd. Med et smil og en salutt til panna snur han traktoren og vender tilbake til eplehagen.