Graffitigamlingen
I 1984 ble Norge og maleren BigBen introdusert for moderne graffiti. Fenomenet har lange tradisjoner, men filmen «Beat Street» tok med seg graffitien slik vi kjenner den over Atlanteren.
BigBen var en av de første graffitimalerne i Oslo, og har vært en sentral figur i Oslograffitien. Nå har han rukket å bli 44 år, og er blant de eldste som fortsatt er aktive.
– Jeg er kanskje mer interessert i graffiti nå, enn noen gang, forteller 44-åringen. BigBen ble, som mange andre på den tiden, hektet når han så «Beat Street».
– Det var en kompis som hadde sett filmen, og sa at «den her må du bare se». Jeg så filmen, og ble bitt av basillen med en gang, forteller BigBen.
Han har kun hatt noen sporadiske avbrekk siden 1984. Familie og jobb har tatt tid og oppmerksomhet. Nå maler han kun på lovlige vegger, men behovet for å utrykke seg kreativt er minst like mye til stede nå, som det var for 30 år siden.
Etter å ha sett filmen, startet han og kompisgjengen et «crew», og opererte på samme måte som de store graffitimalerne fra New York.
«Beat Street» tok for seg hiphopens fire grunnleggende elementer – DJ-ing, MC-ing, breakdancing og graffiti. DJ og MC-elementene har siden utviklet seg til det folk flest kjenner som musikksjangeren hiphop. For BigBen var det derimot graffitien som var mest tiltrekkende.
– Vi begynte med å ”dra tags” på t-banen, også utviklet det seg derfra, forteller han.
T-banevognene har lenge vært graffitimalernes lerret. Både «Beat Street» og dokumentaren «Style Wars» viser hvordan graffitimalere risikerer liv og lemmer ved å ta seg inn til t-banenes snuplasser, for å spraye ned vognene med signaturen sin. Å ha en ”piece” på en rullende t-banevogn ble raskt idealet, også her hjemme.
Støyveggene langs t-banelinjene ble etter hvert også et galleri for graffiti. BigBen forteller om turer med t-banen opp og ned Groruddalen, for å se på sine egne, og andres piecer.
Graffiti_UNEEn piece av crewet UNE til venstre, tags til høyre.
Annerkjennelsen fra andre writere er viktig i graffitien. I motsetning til street-art, som gjerne har en agenda, et budskap, og henvender seg til folk utenfor sitt eget miljø, kan man kalle graffitien for en introvert subkultur. Hvordan piecene blir tatt i mot av offentligheten interesserer de seg lite i, men responsen fra interessefellene er desto viktigere. Nå skjer eksponeringen på sosiale nettplattformer som Instagram, men før var t-banen en måte å få vist frem arbeidet sitt til mange. Linje 5 mot Vestli var en av de viktigste strekningene.
Graffitiens introverte holdning er ikke uten problemer. Husvegger, underganger og som nevnt, t-banevogner ble raskt graffitimalernes boltreplass, og huseiere, kommunen og Oslo Sporveier ble ofre for tilgrisede fasader.
Hvem som eier veggen som blir sprayet på er av liten betydning, og de snirklete, nærmest uleselige taggene som dekker Oslo indre by har blitt toneangivende for hvordan synet på graffitimalerne er i dag.
Å få opp navnet sitt
Tagging og taggere er langt på vei et medieskapte begreper, først tatt i bruk på 90-tallet. Begrepene har siden blitt synonymt med graffitimalere og graffiti, men få sprayere vil kalle seg selv en tagger, og det de driver med for tagging. Tags er en del av graffiti, men er i utgangspunktet ikke et synonymt begrep.
Begrepet graffiti favner enda bredere enn tags, throw-ups og pieces. Per definisjon er graffiti tekster eller tegninger, malt eller risset inn på offentlige steder, vegger, murer og liknende. I et bordell i Pompeii ble det funnet en inskripsjon fra 79 f.kr som lød: «Solemnis var her, en dyktig utøver. (Og tilføy under:) Solemnis, du er den perfekte elsker».
Trangen til «å få opp navnet sitt», som mange mener ligger til grunn for all graffiti, er på ingen måte et moderne fenomen. I den bysantiske kirken Hagia Sofia er vikingnavnet «Halvdan» risset inn i runer, en inskripsjon datert til det 9. århundre.
For BigBen var likevel aldri drivkraften å markere seg gjennom å «få opp navnet sitt».
– Alle er jo ute etter at navnet sitt skal bli lagt merke til. Men jeg var såpass tidlig ute, og det var et lite miljø, så alle har liksom hørt om meg i ettertid. Jeg har aldri hatt det som mål, forteller han.
Spenning og estetikk
Fordi anerkjennelsen har vært der, omtrent siden oppstarten, har 44-åringen hentet drivkraften sin fra andre steder.
– For mange er det nok spenningen er en viktig del av det, forteller BigBen.
I Beat Street møter vi graffitimaleren «Ramon», som herjer på t-banelinjene i New York. Han dør i et basketak med en annen graffitimaler, etter å ha kommet i kontakt med «the third rail», strømtilførselen til t-banevognene.
– Det er klart jeg har mange gode minner fra vognhallen på Ryen og en del sånne ting som var spennende som jeg holdt på med. Men for meg er det ikke det som har vært drivkraften. Det er det å utrykke seg, det å male piecer som har vært drivkraften for meg, utdyper BigBen.
Til tross for at det er uttrykket og estetikken som har vært viktig legger han ikke mye vekt på spørsmålet om graffiti er kunst eller ikke.
– Jeg ser på det som kunst, men jeg er ikke så opptatt av om det får merkelappen kunst eller hva folk kaller det. Det er det det er, og folk for gjøre seg opp en egen oppfatning om det. Jeg syns det er mye graffiti som er mye flottere å se på enn mye annen kunst.