Stoppeklokker og rapporter
Økt rapportering og tidspress fører til at helsearbeidere ikke får gjort jobben sin skikkelig, mener overlege.
Hjemmesykepleiernes arbeid veies opp i minutter og sekunder. Fem minutter til å dele ut medisiner. Femten minutter til å dusje pasienten. Tyve minutter til morgenstell og frokost. Sånn ser jobbhverdagen ut for en hjemmesykepleier.
Anne Helene Hansen (29) er hjemmesykepleier hos hjemmetjenesten på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Hun har hovedansvaret for 21 hjemmeboende eldre med pleiebehov.
Hver morgen får hun utdelt en arbeidsliste med info: Hvem hun skal besøke, hva de trenger og hvor mye av tiden hennes hver enkelt oppgave er tildelt.
Inn i mellom morgenstell og søppeltømming skal Hansen også følge med på brukernes matvaner. Har de spist nok? Spiser de riktig? Har de god nok matlyst? Har de gått opp eller ned i vekt? Det må hun gjøre fordi hjemmeboende eldre er i risikogruppa for underernæring.
Likevel skriver Helsedirektoratet at underernæring blant annet forårsakes av “manglende kunnskap, interesse og oppmerksomhet blant helsepersonell” i sine faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring hos eldre.
Se hvordan hjemmesykepleierens tid er fordelt på en formiddag:
Mistillit
Torgeir Bruun Wyller er overlege ved Oslo universitetssykehus og professor i geriatri. Han er en av forfatterne bak en kronikk i Tidsskrift for den norske legeforening, og der hevdet han blant annet at styringsformene i dagens helsesystem hindrer helsearbeidere i å utøve faget sitt og samtidig konstruerer en mistillit til arbeiderne.
– Omsorg tildeles etter systematiske vedtak, slik at de som jobber i hjemmetjenesten ikke lenger gis tillit til å selv vurdere behov for hjelp, mener Wyller.
– Styringsformen skaper et voldsomt økonomifokus, det fortrenger det faglige og erstatter det med byråkrati, sier Wyller.
– Der skapes kvaliteten ved å komme med detaljerte retningslinjer, som fører til unergraving av eget faglig skjønn, fortsetter han.
Pene rapporter
Helsedirektoratets retningslinjer oppfordrer til nøye rapportering av eldres ernæringsstatus, gjennom for eksempel utfylling av detaljerte skjema for hver enkelt bruker.
– Det er fint med faglig veiledning, men man må passe seg for å tenke at kvaliteten blir god på grunn av rapportering, sier Wyller.
Han tror det økte fokuset på rapportering flytter oppmerksomheten vekk fra konsekvensene av det arbeidet som faktisk blir utført.
– Det er nesten viktigere at rapportene ser bra ut, enn at det er bra i virkeligheten, sier Wyller.
– Underernæring kunne vært bedre forebygget om man erstatter rapportering og kontroll med faglig skolering, fremfor å lage lange, strenge retningslinjer, avslutter han.
Nødvendige retningslinjer
– Behovet for nasjonale retningslinjer kom blant annet fordi det var så varierende praksis rundt om i landet, sier Smedshaug
– Hadde underernæring kun vært forårsaket av sykdom, hadde det kanskje ikke vært behov for retningslinjer for å forebygge underernæring, men heller retningslinjer bare for å behandle sykdommene. Retningslinjene ble til fordi vi så at det ikke bare var sykdom som var årsak til underernæring, men også manglende kompetanse blant helsepersonell og systemene rundt ivaretakelse av pasienters ernæringsbehov, fortsetter hun.
Smedshaug er likevel klar på at det er en lang vei å gå, selv om retningslinjene kom ut for fem år siden.
– Vi er ikke i mål i det hele tatt. Det kommer ikke til å skje noe før folk skjønner at det er en mening bak kartlegging og måling, sier hun.