- Taggerne var de mest ufyselige kriminelle vi var borti

På 1990-tallet var taggerne og politiet i en innbitt krig med aksjoner, dommer, nedspraying av vegger og motstand. Som en følge av dette opprettet Oslo-politiet egne taggergrupper og jobbet målrettet mot graffitien.

– Taggere var de meste ufyselige kriminelle vi var borti. Jeg jobbet med Tveita-gjengen gjennom mange år, og de var mye mer ordentlige og reale. Taggerne var ufordragelige. Uansett om vi tok dem med sprayflaska og med masse maling på hånda hadde de fortsatt ikke gjort noe galt, sier tidligere etterforskningsleder ved Stovner politistasjon Stein-Erik Olsen.

Han var etterforskningsleder fra 1997 til 2012. Ifølge Olsen var tagging en stor del av kriminaliteten i stasjonens nedslagsområde, Groruddalen.

– Av 18 000 straffesaker i Groruddalen var 3600 taggersaker i 1997. Da sier det seg selv at dette var et stort problem. Vi ansatte egne folk og vi jobbet mot verstinger, nulltoleranse og forebygging. Vi slo ned knallhardt på dem og firte ikke på en tomme, sier Olsen.

Interndokument pirret politiet

Allerede i 1986 erklærte det sagnomsuste crewet «Crime Empire» en krig mot Oslos kommune, som hadde bestemt seg for å se på graffitiproblematikken i Oslo.

I 1994 ble krigen også sterkt merkbar hos Oslo-politiet. Taggergruppa ved Stovner politistasjon beslagla et dokument med tittelen «Writere mot snuten - regler og råd».

Dokumentet var myntet på taggere som ble anholdt av politiet, og var en oppskrift over hvilke rettigheter de hadde og hva de skulle gjøre og ikke skulle gjøre. Løpeseddelen ble et viktig utgangspunkt for etterforskningen av miljøet fra politiets side.

«I det siste har snuten trappa opp kampen mot graffiti-ungdom. Oslo skal være «ren og pen» til OL. Hva kan politiet forlange av deg? Hvilke rettigheter har du? Hvordan kan graffitimiljøet motstå presset?» står det i dokumentet.

I løpeseddelen hevdes det også at politiet vil si «at kameraten din har tysta på deg, og at du tjener på å fortelle alt. Politiet lyver ofte om at kameraten din har tysta, for å få deg til å gå i en felle».

Rettet seg mot «kings»

Politiets offensive arbeid ble også merkbart blant taggerne, og taggergruppa satte inn en ekstra innsats mot særlig to graffitimalere, «Celt» og «Bit». De var kings i miljøet og på grunn av sine mange bragder innad i miljøet ble de sett opp til. «Bit» ble som 17-åring i 1994 dømt for 16 tilfeller av ulovlig graffiti, og måtte sone åtte måneders betinget fengsel  samt betale 95 000 kroner i erstatning.

Året etterpå ble «Celt», også 17 år, arrestert. Han sto tiltalt for i alt 166 tilfeller av ulovlig tagging. 32 av disse ble frafalt i dommen, og «Celt» ble dømt til ett år i fengsel og nedbetaling av et erstatningsbeløp på 168 850 kroner. I tillegg til tagging ble han i daværende Oslo byrett funnet skyldig i vold, knivtrusler, tyveri og heleri.

Sammen med Stein-Erik Olsen jobbet Kim Ellertsen (48), som da var politiadjudant. Sammen så de en eksplosjon av systematisk nedtagging av offentlige transportmidler og bygninger i sentrum.

– En av våre viktigste oppgaver da vi startet den omfattende jakten på taggerne, var å få kjennskap til miljøet. Vi måtte etablere kunnskap om hvordan de opererte, sier Ellertsen.

Èn person bak hver enkelt tagg

Graffiti_Kim EllertsenSELVJUSTISKim Ellertsen var politiadjutant ved Stovner politistasjon, som sto for den fremste og hardeste kampen mot graffitimiljøet. – Det var hard indre selvjustis og vanskelig å etterforske et miljø som ikke vil samarbeide, sier han.Politiet visste lite om hva de gikk til i sitt møte med taggerne. Kunnskapen i Norge var begrenset, og fra 1980- til 1990-tallet endret situasjonen seg. Det som før var sporadiske tagger fra enkelte personer ble til store, planlagte operasjoner mot togsett og t-banevogner. Taggerne dannet «crews», hvor de tagget sammen og gjennomførte planlagte aksjoner.

– Det viktigste vi kunne felle taggerne på i en rettssal, var at en tagg ofte var knyttet til ett navn. Først måtte vi finne ut hvilken person som sto bak hver enkelt signatur. Deretter måtte vi ta den personen på fersken under ugjerningen, sier Ellertsen og legger til:

– Disse gutta var på vei opp. Vi prøvde å jobbe dem ut av miljøet. Dommene mot disse var for å sette et eksempel.

Dommen mot «Celt» mener han er et godt eksempel på hvordan politiet klarte å etablerte teorien om at en tagg ofte var knyttet til ett navn.

– Vi måtte overbevise retten om at hver av disse signaturene er unike, selv om personene bak ville nekte for alle sammen, forklarer han.

Det er den beinharde interne justisen innad i miljøet som ligger til grunn for at de som blir tatt i dag, får erstatningskrav for alle taggene politiet har fått inn anmeldelse på, eller registrert.

– Det var trusler om utstrakt voldsbruk hvis man ikke oppførte seg. 13 - 14-åringer kunne bli banket opp av andre i miljøet, sier Ellertsen. Å tyste er noe av det verste man kunne gjøre. Å tagge i en annens navn blir heller ikke tatt godt i mot.

Likevel var ikke alle like subtile. «Celt» så sitt snitt til å dra fram tusjen i ventecellen i Oslo tingrett. Der signerte han med sitt eget navn. Kim Ellertsen husker også saken mot «Bits», hvor den da 17 år gamle gutten møtte opp med en beltespenne med signaturen sin på.

To av Oslos mest profilerte writere ble tatt, og det var en kraftig nedgang i taggeranmeldelser etter 1995. For Ellertsens del bar det videre i jobb som statsadvokat, og i dag jobber han som leder i Datatilsynets juridiske avdeling.

Sluttet å krige

Oslo-politiets siste taggeteam opererte fra Sentrum politistasjon fra 2009 til 2011. «Taggeboomen» i 2009 førte til at politiet skulle sette ned en innsats.

– Oslo kommune og T-banen begynte å reagere, og vi måtte gjøre noe med tanke på skadeverkdimensjonen av det. Det gikk over stokk og stein, sier Alf Christian Grøtteland ved seksjon for organisert kriminalitet i Oslo-politiet.

Slik ble det at politiet skulle prøve å stoppe en utvikling som pekte i feil vei.

– Vi ville ikke gå på noen krigssti og ha nedlatende holdning til taggerne. Men vi merka at de hadde en fiendtlig holdning til oss, hvertfall blant de yngre. Slik var det fordi «det var sånn». Andre var greie å snakke med og klarte å se annet en svart hvitt.

Likevel sto politiet og taggerne på hver sin front. Ikke mange hørte om taggeteamet. De følte de hadde kontroll over «gamlegutta» de kjente signaturene til. Likevel var det nye som hadde tatt over.

– Det var veldig markante crew og skikkelser som var mest aktive, og det er alltid noen som tar over for de gamle, sier han.

- Koste oss over verkene

Taktikken fra 2009 til 2011 var annerledes enn på 90-tallet. Da politiet var fast innstilt på å slå ned hardt på taggerne, ønsker taggeteamet en bredere forståelse av hva taggerne drev med.

– Vi koste oss over mye av det de lagde, men taggermiljøet et veldig introvert. Hadde de retta blikket litt utover ville de fått større aksept for det de gjør. Dersom de hadde lagd ting for mannen i gata og ikke for seg selv, kunne det de driver med ha mer for seg, mener han.

Grøtteland tror ikke den tidligere «krigen» mot taggerne virket som ønskelig.

– Jeg tror ikke det gagnet noen. Det var råere på 80- og 90-tallet, sier han.

Han har derimot ingen forklaring på hvorfor svingningene er som de er

– Tiltakene har virket over en viss periode når vi har klart å samhandle større innsatser. Men det går opp og ned, og vi stiller jo spørsmål om hvorfor. En ting som er sikkert, er at det ikke går an å stoppe tagging. Det er så internasjonalt. Det er mye historie og tradisjon bak, samtidig som det er inn i tida. Det vil utvikle seg videre, mener Grøtteland.

Kriger på sosiale medier

For den tidligere stortaggeren «Celt» fortsetter mye av krigen mot politiet på sosiale medier selv den dag i dag. Han har nå lagt sprayboksene på hylla, men bruket sosiale medier til å legge ut bilder av pieces fra 1990-tallet som han eller andre i det beryktede «All Crew» sto bak.

Selv promoterte han sin egen Instagram-konto på denne måten: «Instagram celt1978 om du liker stygge tags, pene mennesker, 90 tallets bombepiecer. Generelt hærverk med spray og tusj. Barbiekaker og chihuahua . Da er dette noe for deg. Graffiti på godt og vondt. Glemte kriger osv.»

Han bruker også sosiale medier på å sende stikk til tidligere politibetjenter som jobbet mot taggermiljøet. «Celt» selv har ikke svart på Journalens gjentatte henvendelser.