«Ingen slapp unna den fargerike pulvertåken under Color Me Rad», skrev OsloBy om fargeløpet som besøkte Oslo i helgen. Jo, jeg klarte det. Color me rather not

Et reisende festkonsept fra USA, et løp der deltakerne blir utsatt for spann med pulverstoffer kamuflert i signalfarger, pangstartet på Holmenkollen lørdag. Frivillige fra «Color Me Rad» spylte fem tusen deltakere ned med fargepulvere mens de løp gjennom de forskjellige fargepostene. Dunkende musikk spilte visstnok i bakgrunnen, og et behov for å være med på noe større ble sikkert tilfredsstilt blant tusenvis av barn av «meg, meg, meg»-generasjonen. Så ja, hvorfor ikke la tenåringene løpe i et fargemaraton med litt musikk i bakgrunnen - sammen?

Fordi det er helseskadelig

Hvor sunt kan det være å innhalere brannslukningsapparater - med tilsatt farge - i et løp? Joda, arrangørene selv sier fargepulveret ikke er så farlig, og at fargestoffene er de samme e-stoffene som brukes i mat. Men hvor sunt er e-stoffer i mat, og hvor sunt er det i lungene? Sunne, friske ungdommer (som meg!) løper ikke fargemaratonet, nettopp for å unngå visse giftstoffer. At ungdommen ønsker å skade seg selv og omgivelsene på denne måten er ikke representativt for hele vår generasjon, og setter flink ungdom (som meg!) i dårlig lys. Gjør noe fornuftig (som meg), og avslutt en tung uke med skole eller jobb på et bra utested, med en øl eller to, kanskje pulverstoffer av andre typer. Det hvite, for eksempel, er ikke tilsatt noen kreftfremkallende blåfarge heller.

Fordi at du ikke brenner kalorier

Man kan løpe mot kreft, for en større sak, men oftest er forklaringen for å løpe at man brenner kalorier. Kanskje har disse ungdommene lettere for å innhalere fargestoffer når de samtidig jogger. Men jeg, jeg forbrant et måltid eller to, jeg, ved å løpe på en tredemølle på et treningssenter. Svetten rant, (protein-)pulveret gjorde godt for kroppen, og jeg droppet å spise middag samme dagen, men heller en grønn banan. Nam!

Fordi det forstyrrer kollektivtrafikken

T-baner ble misfarget, og viktige mennesker, som faktisk har viktige ting å gjøre, (jeg måtte levere skoleoppgave, jeg) ble forstyrret på vei hjem eller på vei til jobb. Selv valgte jeg bilen til og fra byen, jeg, for ikke «å ta del i noe større», eller omformulert: for ikke å ødelegge for flere. Jeg har ingen behov for å ta del i noe "større", som mange andre utleveringssyke, selvsentrerte bloggere og såkalte «twitrere» og «instagrammere» fra min generasjon. Jeg har det fint med meg selv, jeg.