Det sterkeste kjønn
”Ai, ai, ai! Jeg kommer til å dø. Hjelp meg Katarina!” Klokken er 04:56 og han har holdt på sånn i ca. fire timer. Fire timer jeg kunne brukt på å sove. Verken styrken, kvikkheten i hodet eller den høye smerteterskelen storken ga han for 20 år siden, hjelper når viruset presser sjela ut av han, i det lille gjestehuset utenfor hytten min i Sverige. Jeg slipper de svette krøllene hans og tar opp avisen som ligger på nattbordet. ”Ta å se her!”, roper jeg for å forsikre meg om at jeg overdøver brekningene hans. ”Menn er sterkere, kjappere, har større smerteterskel og er kvikkere i hodet enn kvinner! Visste du at kun en av ti menn behandles mot depresjoner mot en av fire kvinner? Nå slutter du å være en sutreunge! Ta deg sammen!”. Den gjennomsiktige kjøkkenbollen han så vidt holder rundt, begynner å bli ganske full av en appelsinjuicelignende veske – uten klumper. Det lille gjestehuset lukter ikke lengre fersk maling, men gårsdagens middag blandet med syre. Lydene som kommer ut av den fremdeles atletiske kroppen på gulvet, hører ikke hjemme der. Eller det er det jeg har blitt lært opp til å tro. ”Ai! En mann ber om fem minutter pause og han får ingenting. Aaai, jeg orker ikke mer Katarina!”, rekker han akkurat å presse frem før mer appelsinjuice fyller bollen.
Slik gikk det i 14 dager. Tre av dem på hytta i Sverige, en dag på akuttmottaket på Ahus og resten i leiligheten til foreldrene hans, som fremdeles var på ferie i Bosnia. Ikke noe kjære mor, selv om han ropte etter hu et par ganger også. Jeg takker han der oppe for at babyen, i løpet at våre to år sammen, ikke har vært så syk tidligere, og jeg banker i nærmeste treoverflate om at han ikke kommer til å være i den tilstanden på en god stund. En forvokst baby. 14 dager brukte jeg den svake kroppen og det depressive hodet mitt til å holde rundt han, si gode ord, koke te, lage mat han har lyst på – for å til slutt spise det selv eller gi det til søpla – varme kluter hvert femte minutt, som skal varme magen hans, fordi han er så glad i det, kjøpe medisiner som ikke hjelper og plukke opp de skittene sokkene han ikke orker å ha på fordi han plutselig blir for varm. ”Du skjønner ikke”, sier han, men det eneste jeg klarer å tenke på er hvordan jeg skal få han til å holde kjeft. For jenter er aldri syke, og når vi er det har vi ikke de samme smertene. Og vi har ikke de samme smertene menn har syv dager hver måned helt til de kommer i overgangsalderen. Nei, 14 dager av 365 dager er nok. Han sitter i sofaen og ser på meg. Plutselig åpner han armene og inviterer meg inn. Jeg tar motvillig tak rundt han, koser han på bakhodet og hører på hulkingen til den store, men lille kroppen.
”Har du ennå ikke blitt syk du da”, sa legen på akuttmottaket to uker tidligere og banket i trebordet inne på det isolerte rommet. ”Jeg har utrolig bra immunforsvar”, sa jeg stolt uten å ane hva som ventet meg. Han skulle ha banket hardere. Jeg sitter i stua og ser på kjæresten min med armene ut. Han kommer bort, tar tak rundt meg, koser meg på bakhodet og hører på hulkingen min. ”Du skjønner ikke, det gjør så vondt.”