Tilbake til den enkle livsstil

Det siste året har jeg bestemt meg. Jeg skal bli mindre opptatt av materielle ting. Bare ordet materielt gjør meg kvalm. Jeg vil bli husmor. Aaaah, der sa jeg det.

– Jenter, jeg har snakket med Martine i dag, og vi har kommet frem til hva lykke er, proklamerte jeg for noen dager siden da venninnegjengen satt i stuen og drakk Pukka-te. De så opp på meg med spente blikk.

– Det er å være sammen med familien. Ha tid til slike stunder som nå. Gå tur i skogen. Ikke kjøpe Slettvollmøbler, eller andre materielle ting. Jeg går gjerne på loppemarked. Det er kos, det.

Vi var skikkelig enige alle sammen. De så nesten litt rørt ut. – Det er jo veldig bra sagt, Bettine. Jeg var fornøyd. Den enkle livsstil passer meg best.

Men så var det det da. At jeg alltid har ønsket meg hus. Ikke en blokkleilighet, ikke rekkehus, ikke tomannsbolig. Jeg ønsker meg ikke noe stort hus altså. Bare en liten bondegård, kanskje i Lommedalen, der bor tross alt familien til samboeren min, så det er jo ekte familiekos. Tilbake til røttene. Eller hva? Her kan jeg være en gammeldags husmor. En slik husmor som lager kjøttkaker til middag. Eneste problemet er at ingen gårder er til salgs. Så da gikk jeg inn på Finn.no i går da, og lette etter en tomt. Ingen til salgs i Lommedalen. Seks tomter til salgs i Bærum. Totalt! Laveste pris var på 3,9 millioner.

Den perfekte lykkelige husmordagen hadde jeg senest i går, da jeg hadde besøk av to av mine beste venninner. Vi spiste lunch, speltbaguetter med alt du kan tenke deg, drakk moccakaffe, snakket om livet, og ble enige om å ta en tur til Slettvollbutikken som ligger i gåavstand fra leiligheten min. Spisestolene mine er skikkelig ubrukelige. De er arvet av svigermor, trolig kjøpt på Ikea en gang i tiden, og har brukket innvendig alle sammen. Faren min holdt på å gå rett i bakken da han satte seg her forleden. Slettvoll har noen solide, altså virkelig bunnsolide evigvarende stoler med hvitt stofftrekk som ikke kan skiftes. Eneste minus er at de koster 4800 kroner per stykk. Vel fremme på Slettvoll endte jeg med tre nydelige puter. «Skikkelig indianerstil,» sa damen bak kassen. Jeg var strålende fornøyd. Bare litt synd at putene må sendes på rens.

Om jeg aldri får råd til en bondegård i Bærum, kan jeg sikkert ta til takke med den enkle familiehytten jeg har arvet i Kragerø. Der kan jeg velge å gå på utedo, og skylle hendene i vannkanten. Grille egenfisket torsk på grillen, og drikke Möet fra plastglass. Tilbake til røttene. Herlig.