Voksen?

Jeg glemmer å vanne kaktuser. Så de dør. Jeg har alltid hatt lyst til å tro at jeg har grønne fingre, men har det ikke. De fleste jeg snakker med, husker OL på Lillehammer, jeg ble født etter det. Akkurat som Lillehammer-OL hadde jeg 20-årsjubileum i år. Voksen på papiret, myndig, har lappen, samboer, kontroll på egen økonomi, konvervativ hårfrisyre og vasker klær. Men er jeg voksen?

I sommer bodde jeg hjemme. Etter å ha bodd i egen leilighet i ett år ble jeg bortskjemt av en mamma og pappa som hadde savnet sin lille jente. På magisk vis havnet skitne klær tilbake på rommet mitt, rene og penere brettet enn jeg noen sinne kommer til å klare. Handlelister, gulvvask, klesvask, låsing av dører om kvelden og vanning av planter var plutselig ikke mitt ansvar lenger. Mamma vet akkurat hvor mye vann en kaktus trenger. Middagen lagde seg selv. Latskapen er befriende. Deilig. Resten av året får man en baksmell hvis man utsetter klesvasken til siste paret rene sokker ikke er rene lenger. Noe jeg gjør. Jeg har en lillesøster som jeg har kjørt rundt på i sommer. Det er både fordeler og ulemper med å ha lappen. Hun har kaktuser. De har navn alle sammen og lever i beste velgående.

Da jeg gikk i barnehagen klipte jeg håret mitt selv. På alle bildene fra den tiden har jeg på meg lue. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle ha kort hår igjen. Så jeg begynte å spare. Innen jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne bruke håret til å tørke meg med når jeg gikk på do. På videregående ble håret guttekort. Igjen. Lite visste jeg om at jeg var et par år for tidlig ute. Kort hår er mer trendy enn noen gang takket være stjerner som Miley Cyrus, Shailene Woodley, Emma Watson og Jennifer Lawrence. Mine faser med hår har vært en del av å vokse opp. Finne ut hvem jeg er. I tillegg til alle lengder mellom 6 og 60 centimeter har ulike farger på håret også vært utprøvd. Platinablond, mørk brun, mørk blond, knallrødt og fuksiarosa. Jeg tror ikke jeg er fuksiarosa, men jeg har aldri fått så mange blikk som da. Det rare er at jeg føler meg like vel i kontorbrunt hår som med blodrødt. Men jeg skal aldri ha kaktussveis. 

Jeg vet ikke hvor grensen mellom nostalgi og barnslighet går. Jeg elsker Disney-filmer og kan godt ha et Disney-maraton for bare meg. Tullet inn i et teppe, med håret i en uvasket ball på toppen av hodet, strigråtende når Tarzan finner ut om sine virkelige foreldre, med stemmen til Phil Collins i bakgrunnen. A1 og Westlife hører jeg på med stor entusiasme. Men om dette er barnslighet eller nostalgi vet jeg ikke.

Jeg kan ikke holde en kaktus i live. Men jeg kan å lage mat, betale regninger, ta skumle valg som vil påvirke fremtiden, brette klær, om enn ikke så pent, vaske gulv og låse døra om kvelden. Jeg føler meg voksen, men også som et barn. Det trenger vel ikke å være motsetninger. Nå skal jeg ut. Håret skal klippes og farges grønt. Så skal jeg kjøpe meg en kaktus.