Klosterkallet
Den ene bor helt isolert i fjellheimen, den andre lever side om side med en pulserende by. Munk Robert Anderson og søster Katarina Pajchel vier hele sitt liv til Gud – på ganske ulike måter.
Vi banker på to dører på det folketomme tunet. På det tredje forsøket høres latter og romstering inne fra trehytta. Døra åpnes, og et langt, hvitt skjegg stikker ut. En krokrygget mann med kjortel og Crocs trer ut på trappen.
– Kommer dere hit for å besøke meg?
På strekningen mellom Kongsberg og bygda Hovin er det tett mellom Til salgs-skiltene. De lyser opp et landskap som ellers består av trær, skog, trær – og mer skog. Men i 1977 flyttet en mann til bygda som ennå bor her. Det vil si, han flyttet noen kilometer bortenfor selve bygda, inn en lang grusvei, til et skogholt med bratte sider ned mot nasjonalromantiske Tinnsjøen. Der står en stor port med påskriften ”Fred med deim som tred inn”, og bak den bor mannen som ble værende.
– En besøkende beskrev det som om han kom inn til paradis da han så porten, forteller 82-årige munk Robert Anderson.
Dialekten er en salig blanding av tinndøl, svensk og amerikansk. Med røtter fra både Sverige og Irland vokste den blivende presten og munken opp i Massachusetts i USA. I 1967 flyttet han til Tinn kommune i Telemark og bosatte seg på en gård. Der bodde han i omtrent ti år, før skogen ble hans hjem.
– Abbeden i min amerikanske menighet mente at jeg var valgt til å samle disipler og danne kloster. Jeg likte meg godt på gården der jeg bodde, men visste at jeg måtte flytte for å gjennomføre dette, forteller Robert.
På egenhånd startet han byggingen av det som skulle bli til klostersamfunnet Hylland Munkelyd i 1977. Små, laftede trehytter, fuglehus og kapell - alt er bygget med bare hender. For å unngå sprengning er det bygget rundt steiner og kratt, slik at alle husene er tett integrert i omgivelsene.
Bladene på det egenplantede epletreet svaier lett i vinden. I det fjerne høres en sildrende bekk.
Nonne på hjul
I hagen ved Katarinahjemmet i Oslo er det verken epletre eller bekk. Bare svakt høres lyden av forbipasserende trikker med jevne mellomrom. Klosteret ligger kun et steinkast unna Bogstadveien, en av Oslos travleste handlegater, men den fredelige atmosfæren kan minne om tunet på Tinn. Vi har avtalt å møte Katarina Pajchel, priorinne ved klosteret, klokken fem denne septemberdagen. Noen minutter over møtetid kommer hun syklende inn porten. Pusten går tungt, hun er rød i kinnene og har hjelmsveis.
– Jeg skal bare skifte, så ser jeg litt mer passende ut for dere, sier Katarina og forsvinner inn døra til resepsjonen.
Etter kort tid åpnes døra ut til gårdsplassen igjen. Katarina kommer ut ikledd klassisk nonnedrakt: hvit ullkjole, belte i livet og sort hodeskaut. Olabuksen og fleecejakka er borte. På høyre ringfinger sitter en sølvring. En slik bærer nonner som har tatt ”de evige løftene” om å hengi seg til Gud, og ringen refereres ofte til som et symbol på at nonnen er ”Kristi brud”.
– Jeg pleier ikke alltid å ha på meg drakten, det avhenger litt av praktiske årsaker. Hva man holder på med den dagen og så videre, sier Katarina.
I klosterets ganger og trapper møter vi flere av søstrene. De fleste går i drakt, mens andre har hoppet inn i kosedress. Latteren sitter løst og gir gjenlyd i de hvite murveggene
Tenåringsdrøm
I likhet med Robert fødtes også Katarina utenfor Norge, nærmere bestemt i Warszawa, Polen. 19. august 1974 kommer hun til verden i et land hvor rundt 90 prosent av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Men hun blir ikke boende lenge, allerede som niåring flytter hun med familien til Bergen. Der lever hun et vanlig ungdomsliv med skole og fritidsaktiviteter. Den unge jenta får også en annen voksende interesse, nemlig tanken om å leve i kloster.
– Jeg hadde et ønske om å fortsette å være i kirken og delta i gudstjeneste. Så da begynte jeg å lese om klosterliv. Det var litt som å velge et yrke, da jeg leste tenkte jeg ”ja, dette passer for meg”, forteller Katarina og ler.
Katarina var døpt katolikk i likhet med foreldrene. Likevel var det ikke stor jubel da datteren erklærte at hun ville bli nonne.
– De var ikke særlig begeistret. Men det gikk seg til, sier hun.
I 1999 trådte hun inn i Katarinahjemmet for første gang. Seks år senere avga hun sine evige løfter, som binder en nonne til klosteret og Gud for resten av sitt liv.
Størst i middelalderen
Ingen kan helt sikkert si når det kristne klosterlivet hadde sin begynnelse. Selve idéen om å leve sammen i åndelig søken finner man beskrevet i Apostlenes gjerninger i Det nye testamente. Likevel regnes Egypt som fødebyen for den første kristne klosterbevegelsen. På 300-tallet skal eneboere der ha gitt opp sin boform for heller å dyrke Gud i fellesskap.
I Norge ble middelalderen klostrenes storhetstid. Flere ordener grunnla og bygde klostre i Trondheim, Bergen og Oslo i første halvdel av 1100-tallet. Da reformasjonen kom til landet på slutten av 1530-tallet, ble klostrene oppløst. I dag er mange av dem jevnet med jorden.
Klikk på kartet for å lese mer om de katolske klostrene som lå i Norge. Noen kan du besøke og se ruinene av:
– Som å tre inn i Ringenes Herre
I det katolske klosterliv finnes det flere ulike ordener å velge mellom om man vil bli nonne eller munk. Robert tilhører trappistordenen, som anses som den strengeste ordenen av dem alle. Den innebærer blant annet at Robert må bo alene.
Tross eneboertilværelsen, er han ikke lenger helt for seg selv i fjellheimen. For noen år siden flyttet to estiske munker opp til klosteret. Miikael er den ferskeste beboeren, og kom fra ganske andre omgivelser i hjemlandet.
– Å komme hit var litt som å tre inn i Ringenes Herre. Det var en stor forandring fra byen jeg kom fra. Å våkne til kun ti grader for eksempel... Miikael grøsser litt og ler.
Se "Ringenes Herre-omgivelsene" rundt Hylland munkelyd her:
Streng timeplan
På kjøkkenveggen til de tre munkene i Tinn henger en timeplan. Klokken 02.15 starter dagens første gjøremål: «Standa upp, fyra». Resten av døgnets timer går til arbeid, bønn og måltider. Klokken 19 skal mennene gå til sengs.
– Vi prøver å følge timeplanen så godt vi klarer, men når vi bare er tre munker byr det ofte på litt utfordringer, forklarer Robert.
Mennene bor i hver sin eneboerhytte, men møtes til felles aktiviteter som måltid og arbeid. Tross eneboertilværelsen synes ikke munk Miikael at livet her oppe er ensomt og isolert.
– Da jeg kom hit så jeg for meg et liv uten mye menneskelig kontakt, men her har jeg møtt flere og mer spennende folk enn noensinne, sier han.
Fysiker på dagtid
Mens Robert og de andre munkene bærer ved eller vedlikeholder hytter om dagen, står Katarina fremst i et klasserom. Hun og de andre nonnene på Katarinahjemmet tilhører dominikanerordenen. Ordenen har historisk sett hatt forkynnelse som hovedoppgave. Dette har gjennom tiden knyttet den til pedagogikk, liturgi og studier.
Det var denne koblingen som trakk Katarina mot dominikanerne. Som utdannet fysiker med eksperimentell partikkelfysikk som spesialområde, var det viktig å leve i et kloster hvor kunnskapen kunne dyrkes videre.
I fjor jobbet hun ved verdens største organisasjon for partikkelfysikk, CERN, i Nederland. Nå er hun foreleser i naturfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
– Forståelig nok vil folk ha ulike meninger, men jeg har aldri fått noen negative tilbakemeldinger på at jeg er nonne og fysiker. Men som fysiker er ikke det første jeg gjør å introdusere meg som nonne heller, da. Det får komme naturlig frem etterhvert, sier Katarina, før hun titter ned på den digitale klokken hun har rundt håndleddet.
Det er høyt under taket i kapellet og akustikken er god. Lav ettermiddagssol skinner på glassmaleriene, og får det til å danse små fargeflekker på kapellgulvet. Det er vanskelig å ikke få gåsehud av de lyse kvinnestemmene. «Djupaste mørker ligg over jord, frosthard er marka, stjerna står stor».
- Dette er vårt kall
Livet i kloster kan virke som en fjern virkelighet for mange og veien dit er vanskelig å forestille seg. Munk Robert visste allerede fra svært ung alder hva han ville med livet sitt.
– Gutter vil gjerne bli forskjellige ting, som brannmenn og fotballspillere. Men jeg ville bli prest, og jeg skiftet aldri mening. Da jeg var tolv år visste jeg at dette var ordenen for meg, forteller han.
Også søster Katarina beskriver en indre trang til å leve i kloster.
– Dette er vårt kall, det er den korte og vanskelige forklaringen, sier hun.
Priorinnen er ikke i tvil om at valget hun tok for ni år siden har vært riktig.
– Jeg har aldri angret. Selvsagt har det vært tvil og usikkerhet. Jeg har tenkt "klarer jeg dette, holder jeg ut?" Noen ganger kan man bli fristet til å bare gi opp. Men da må man samtidig tenke, hva er alternativene?
Katarina blir stille et øyeblikk. Vrir litt på sølvringen.
– Jeg kunne ikke blitt lykkelig uten å gå inn i kloster.
Kilder: Religionshistoriker Brita Pollan, Store Norske Leksikon, informasjonstjenesten i Den Katolske Kirke.