Virkelighetens vampyrer
Dropp kapper, huggtenner, hvitløk og kister. Virkelighetens vampyrer er ikke udødelige.
– Jeg bruker ofte uttrykket vampyrisk, for jeg synes vampyr høres veldig Dracula-aktig ut.
"Nia" ler. Røyk fra den nytente sigaretten følger latteren ut i regnet. Ordene faller lavmælt og mykt, akkurat som de små regndråpene som lander i det ravnsvarte håret hennes.
– Foreldrene mine sa ofte at jeg tok all energien deres, at jeg spiste dem opp. På den tiden forsto jeg jo ikke hva det betød eller hvordan jeg skulle kontrollere det, men nå skjønner jeg hvorfor de sa det og hvorfor jeg kunne virke slitsom å være rundt.
Nia ønsker ikke å bli stemplet som mentalt ustabil, farlig eller at noen skal tro at hun lever i en fantasiverden. Det kan påvirke både yrke og familie. Nia ønsker derfor å være anonym.
Spesielle evner
Allerede i barnehagealder oppdaget Nia sider ved seg selv som ikke alle andre hadde. At dette var vampyriske evner og at det fantes flere som henne, fant hun imidlertid ikke ut før i 2010.
37 år gamle Nia sitter hjemme i stuen sin. Det midt i september, og solen har gått ned. TV-en pleier aldri å stå på, men akkurat denne kvelden fyller lyset fra LCD-skjermen rommet. Nia ser på med ett halvt øye, et program på kanal FEM fanger oppmerksomheten. Fra ti til halv elleve snakker de om ekte vampyrer, om mennesker som tar energi for å føle seg vel. Med i studio er Michelle Belanger, som selv hevder å være en. Hun snakker om egne erfaringer og forklarer hva hun definerer som vampyriske evner. Tankene farer gjennom hodet til Nia: Det er jo dette jeg gjør - betyr det at det at jeg er vampyr, og at det virkelig finnes andre som meg?
Michelle Belanger er artist, sanger og har skrevet flere bøker, blant annet The Psychic Vampire Codex. Nia tror ikke på tilfeldigheter, så da Belanger dukket opp på TV-en hun ellers aldri ser på og fortalte at det fantes et verdensomspennende vampyrsamfunn (VVC journ. anm.), måtte hun følge det opp.
Need for feed
På verdensbasis regner flere tusen mennesker seg som vampyriske. Rundt 140 av dem er samlet i det internasjonale vampyrsamfunnet, Voices of the Vampire Community (VVC). De representerer alle verdens kulturer, religioner og samfunnsklasser.
– Felles er at vi har det vi kaller en "need for feed"; vi trenger ekstra energi. Enten fordi vi produserer for lite selv, prosesserer det annerledes enn andre eller fordi vi har energilekkasjer. Vi kan dra energi fra andres livsenergi, seksuelle energi og emosjonelle energi, ved å drikke blod eller ved å få oppmerksomhet.
Nia roter rundt i den sorte vesken sin, og tar opp enda en sjøgrønn Dunhill. Sort eyeliner rammer inn de brune øynene, som kaster regelmessige blikk på dem som går sin faste søndagstur i Frognerparken. En mann passerer bak ryggen hennes. Skrittene overdøver stemmen. Hun slutter å snakke. Lar den ufullstendige setningen henge i luften. Bortsett fra behovet for energi, har ikke de ulike vampyrene alltid så mye annet til felles. De holder kontakten gjennom forum, møter og gruppesamtaler på Skype hvor de diskuterer, stiller spørsmål og deler erfaringer med hverandre.
Hold musepekeren over bildet og punktene for å lære mer om vampyrisme.
Skapte et norsk nettverk
Det går en stund før Nia klarer å finne vampyrsamfunnet Michelle fortalte om. Når det først skjer, virker det overveldende på henne, men det er samtidig en stor lettelse. Problemet er at det ikke finnes noen åpenlyse vampyrer i Oslo-området. Det finnes ingen norsk gruppe, ingen å ta kontakt med. ”Jaja, det blir vel meg igjen, da”, tenker Nia skuffet. Nå er det opp til henne å finne dem. I løpet av de neste årene klarer hun å danne en norsk gruppe. I dag kan hun fortelle at omtrent femti personer er tilknyttet den. Når de møtes drar de gjerne på byen eller ut for å spise middag. Ikke for å dyrke vampyrismen, men for å snakke sammen. For å dele opplevelser med hverandre.
– Det handler om å være tilgjengelig slik at andre kan få informasjon og støtte når de trenger det. Det var det jeg lette etter selv, og ikke fant.
Den fjerde røyken brenner sakte mellom lange- og pekefingeren. Neglene er lange, rene, bare. Hun har bare rukket å ta et par drag før hun må slippe stumpen mot bakken.
– Jeg tror ikke vi kunne brukt et annet ord enn vampyr for å definere oss. Det handler om at vi kan kjenne oss igjen i noe. Mange trenger jo faktisk blod, og drikker det. Vi kaller oss vampyriske fordi vi ikke fungerer normalt før vi har tatt inn ekstra energi.
Videre forteller Nia at en vampyrisk person som ikke får regelmessig energi, vil kunne få både fysiske og psykiske reaksjoner. De kan bli preget av energiløshet og kan få problemer med immunforsvaret. Mange sliter også med depresjon, humørsvingninger og angst når energinivået er lavt.
Arnfinn Pettersen er ikke overrasket over at noen velger å identifisere seg med vampyrer og vampyrisme, men påpeker at det er umulig for levende mennesker å være en faktisk vampyr. Pettersen har skrevet boken «Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon», som tar for seg hele den litterære vampyrhistorien.
– Det som er absolutt sikkert, er at vampyren i folketradisjonen og litteraturen er død. Så hvis du vil bli vampyr, er du nødt til å dø først. Hvis du ser bort fra nettopp det fellestrekket, at alle vampyrer er døde, kan de være så mangt.
Pettersen forteller at vampyrismen på 70-tallet ble blandet med goth-kultur, rollespillkultur, S/M-kultur og andre subkulturer. Det har resultert i et vampyrbegrep som stadig blir videre og dermed vanskeligere å definere.
Ikke udødelig
Nias lepper lukker seg om sigaretten og trekker røyken ned i lungene. Løpetights og neonfargede regnjakker haster forbi. Dagligrøykere og vampyrer er sjelden vare her. Selv er hun ikke sikker på hvor vampyrismen kommer fra, men tror helt klart at det ligger noe i de gamle mytene.
– Vi vet jo at vi er mennesker i menneskelige kropper. Vi er ikke udødelige og vi er ikke født med huggtenner. Mytene beskriver også vampyrer som tar energi, som ikke nødvendigvis drikker blod. Vi har andre fellestrekk også. Mange er blant annet sensitive for sollys. Jeg har veldig lys hud og blir dårlig, får soleksem og blir kjempesolbrent etter bare fem minutter i sterk sol. Flere har også lyssensitive øyne og må bruke solbriller inne. Mange er også nattaktive; de er mer kreative og våkne etter at det blir mørkt og synes det er deilig å sitte oppe hele natten og heller sove på dagtid. De fleste kan ikke sove hele dagen, hver dag, men de som har mulighet vil ha kveldsjobber eller ta nattskift.
– Tror du Dracula var en ekte person?
– Tja, eller kanskje forfatteren hadde minner fra et tidligere liv. Det kan man ikke vite, sier hun med glimt i øyet.
Arnfinn Pettersen er klar på at mytene og fortellingene om vampyren, ikke har rot i virkeligheten. Likevel forstår han at det er en måte å organisere identiteten sin på. Pettersen tror det er enklere å finne et fellesskap dersom man kaller seg for en synsk vampyr heller enn en «auradrikker».
Nia identifiserer seg som en psi-vampyr; en vampyrisk person som som trenger å ta av andres energi. Hun mener også at hun har klarsynte evner og driver med "energiarbeid":
– Jeg tar hovedsakelig energi gjennom emosjonell healing, for eksempel ved å gå inn og fjerne en persons traumer. Personen vil føle seg bedre fordi noen av blokkeringene forsvinner. Det vil også gi meg energi, men jeg må filtrere det før jeg kan ta nytte av det. Vi kaller det transformasjon av energi. Selv om det er fordelaktig for begge, kan det ofte være belastende, og jeg sliter mye med helsen på grunn av det.
Naia understreker imidlertid at hun ikke jobber som healer profesjonelt.
Møter mange fordommer
Men er det riktig å ta andres energi? De har ofte etiske diskusjoner innad i det norske og det internasjonale vampyrsamfunnet. Ulike mennesker gir mange meninger, men de er enige om det aller viktigste: Det skal alltid skje frivillig og være sikkert.
– Jeg mener det er feil hvis du gjør det på en ubehagelig måte. Jeg ville i alle fall opplevd det som invaderende hvis noen skulle tatt min energi uten å be om tillatelse, sier Nia bestemt.
Og det er nettopp dette som er mye av årsaken til at den vampyriske subkulturen møter motstand i samfunnet. De som er åpne blir ofte møtt med sjikane.
Hvordan ville du reagert dersom en venn hadde fortalt at vedkommende var vampyr? Hør folkets reaksjoner her:
I midten av august går et ungt par inn i redaksjonslokalene til lokalavisen Vejle i Danmark. En av dem er 19 år gamle Cameron Frost som ønsker å stå frem som sanguine-vampyr; en bloddrikker. En av avisens journalister skriver en sak om Frost, som publiseres med bilde, alder og fullt navn. Det tar ikke mange timer før spydige bemerkninger dukker opp i kommentarfeltet. Frost mottar trussler på Facebook, og inngangsdøren smøres inn av hvitløksolje. Sjikane er grunnen til at VVC ikke anbefaler vampyriske personer til å stå frem med navn eller bilde.
– Hvis du forteller at du er vampyr og har behov for energi eller blod til en person som ikke er kjent med kulturen og fenomenet vil du bli møtt med fordommer. De handler ofte om at folk tror vi er mentalt ustabile. At vi er gale og lever i en fantasiverden. Det finnes historier om gale personer som har hoppet på andre og bitt dem i halsen for å ta blod. Selvfølgelig er det skremmende, det har jeg ingen problemer med å forstå. Men det er forskjell på en oppegående, vampyrisk person og mentalt ustabil person.
Hvis Nia kunne bestemme hadde samfunnet møtt henne med åpenhet og nysgjerrighet. Hun hadde nok likevel ikke fortalt det til så mange, men det hadde vært fint å ha et valg. Fint å kunne velge å leve åpent. Nia putter den tomme Dunhill-pakken nederst i vesken. Åtte stykker får holde for i dag. Hun røyker aldri i nærheten av familien sin.
Vampyrens historie
I tidslinjen under kan du se Arnfinn Pettersen presentere vampyrhistorien på tre minutter, eller du kan bla deg gjennom den på egenhånd.