Ikke nok stipend til alle
Hvert år deles det ut rundt 750 stipender til norske kunstnere. Likevel tilsvarer dette kun 20 prosent av alle søkerne. Nå har de som deler ut stipendene tatt til orde for å kutte i antall kunstnergrupper som kan søke og få stipender.
– Man kan fordele hvem som får stipender på en ny og annerledes måte enn det vi gjør i dag, sier utvalgsleder i Statens kunstnerstipend Alfhild Skaardal.
Les mer om granskingen av Statens kunstnerstipend her:
Etter at alle i Statens kunstnerstipend har fått sagt sitt om årets søknader, er det til slutt Alfhild Skaardal og hennes utvalg som bestemmer hvem som skal få stipender. Hvert år er det kun noen utvalgte som får. Det er de som blir vurdert som de mest aktive og med best kvalitet på kunsten sin.
Ifølge Skaardal har utvalget opptil flere ganger forsøkt å ta opp denne problemstillingen med Kulturdepartementet. Skaardal mener også at selve kvotefordelingen av stipendene kunne vært mindre firkantet.
Kvotefordelingen som foregår hvert år, baserer seg på størrelsen på statsbudsjettet og uttalelser fra kunstorganisasjonene. Likevel skjer det sjeldent større endringer i fordelingen fra ett år til det neste. Mens for eksempel stipendene utgjør 42 prosent av billedkunstnernes kunstneriske inntekt, utgjør stipender kun 3,2 prosent av interiørarkitekter sin inntekt.
– Kvotefordelingen av stipendene baserer seg ikke nok på kunnskap om hvilke grupper som trenger det mest. Så kunnskapsgrunnlaget må komme inn jevnlig. Derfor har vi i utvalget for Statens kunstnerstipend tatt til orde for at noen av gruppene kan utgå fra ordningen. Interiørarkitekter er et eksempel på en slik gruppe som ikke lenger har det samme behovet for stipend, sier Skaardal.
Viktig inntekt
– For mange billedkunstnere innebærer Statens kunstnerstipend den eneste reelle muligheten til å kunne leve av å være kunstner, sier Nicolai Strøm-Olsen, tidligere redaktør i Kunstforum.
Strøm-Olsen har vært aktivt innvolvert i debatten rundt Statens kunstnerstipend og måten de blir delt ut på.
– De som får stipender er de som har størst mulighet til å overleve som kunstnere. Det er også disse som i hovedsak stilles ut. Derfor påvirker måten stipendene blir delt ut på, hvilke kunstnere publikum får se, mener Strøm-Olsen.
Kunstnere vurderer kunstnere
De som vurderer hvem som får stipender sitter i såkalte stipendkomiteer som er blitt oppnevnt av kunstnerorganisasjonene. Til sammen finnes det 24 ulike komiteer som alle har ansvar for sin kunstnergruppe. Billedkunstner og medlem av billedkunstnerkomiteen, Halvard Haugerud, er frustrert. Han ser at det er for mange som søker og for få som får stipender i forhold til de som har behov for det.
– Vi er ikke akkurat populære. Jeg har aldri blitt så sliten av noen annen jobb, og det kan være ubehagelig å møte kollegaer etter at man har delt ut stipendene. Vi i komiteen gjør så godt vi kan og blir veldig engasjerte. Det skal være rettferdig og de beste skal få, sier Haugerud.
Likevel er Haugerud fornøyd med måten stipendene i dag blir delt ut på og ønsker å fortsette med ordningen der kunstnere vurderer sine egne. Han mener at de som sitter i komiteene i dag har en helt spesiell kompetanse, fordi de selv er utøvende kunstnere.
– Kompetanse er viktig. De siste 20 årene har teoretikere og kuratorer hatt en sterkt økende dominans over kunstscenen. Jeg mener kunstnerne er viktige og brukes for lite. De som sitter i komiteene har en enorm oversikt over kunstfeltet og hva folk driver med. De har en egen følelse for kvalitet, sier Haugerud.
Nicolai Strøm-Olsen er en av dem som mener at kunstnere ikke er i stand til å bedømme kollegaene sine. Ifølge ham bør komiteene, i tillegg til å bestå av kunstnere, også inkludere for eksempel kunstakademikere.
– Det bør være en eller to andre stemmer som ikke har en egeninteresse og som aldri kan få stipend. Kunstprofessorer eller kompetente museumsdirektører kan være en av dem, sier Strøm-Olsen.
Alfhild Skaardal, utvalgsleder i Statens Kunstnerstipend er kun delvis enig med Strøm-Olsen.
– Jeg har stor tiltro til det systemet som er i dag. Men at det kan gjøres forenklinger og forbedringer er nok riktig. Og man kan sikkert også åpne for annen type kompetanse. Likevel synes jeg fortsatt at fagfellevurdering er en god måte å gjøre det på.