Når kroppen er eldre enn sinnet

Vond rygg, høy puls og et par bein som samtidig som å ha like mye energi som lapskaus, ikke kan bevege en eneste muskel uten at behovet for morfin melder seg. Jeg må gå baklengs ned trappa og bruker opp til en halv time på noe så simpelt som å få på meg sokkene om morgenen. Hva var det jeg tenkte? Hvorfor valgte jeg å drive med denne selvpiningen. Og hvordan i all verden kunne jeg tro at dette ikke skulle få større konsekvenser?

Den fysiske storhetstiden ser ut til å være forbi. For bare noen år siden var en slik treningstur en del av hverdagen. Da var det rett trening så fort man kom hjem, og ingen kropp som kunne kjenne etterdønningene fra melkesyra hele fire dager i etterkant. Det var tider det.

I dag konkurrerer jeg med fatteren, som for øvrig nylig har rundet 50, om hvem som har mest av ungdomskilden igjen. Takket være en nesten-prolaps fra dagene som barnestjerne ser jeg mer ut som ringeren fra Notre Dame etter en aldri så liten styrkeøkt, mens fattern får brokk av å ta seg et slag golf. Begge synes også det er deprimerende å gå ut og trene fordi vi innerst inne er fullstendig klar over at vi aldri kommer til å bli i så god form som vi var under den fantastiske ungdomstiden. Samtidig blir de fysiske murene som har kommet opp de siste årene sprengt av våre overambisiøse konkurranseinstinkt. Det kan få konsekvenser.

Begge klager ofte på vondt i kroppen og at det kanskje ble ett glass for mye lørdag kveld. Egentlig kan jeg konkludere med at både fattern og jeg er 20 år i sinnet og fanget i en 50 år gammel kropp.  

Jeg er 20 år gammel, og skulle ønske at kroppen tilsvarte den alderen sinnet mitt har. Men så lenge sinnet holder seg i 20-årene skal nok det meste gå bra. Den fysiske alderen skal det visst være en del man kan gjøre noe med, har jeg hørt.

Nei, nå skal det blir andre boller. Det handler om å håndtere dørstokkmila som bare blir lenger og lenger med årene. Det er bare å ignorere det faktum ar jeg aldri kommer til å bli i så god form som jeg var for fire år siden, ignorere at det gjør vondt og ignorere det fornuften som forteller meg at meg at jeg har det mye bedre liggende på sofaen, enn løpende ute i en skog.

Nå skal jeg begynne å grave, grave etter ungdomskilden som virker til å ha forsvunnet ned i undergrunnen. De fysiske begrensningene som har blitt muret opp skal sprenges, ringeren fra Notre Dame skal bli rak i ryggen igjen og kanskje vil etterdønningene fra melkesyra som har hopet seg opp bare kjennes i to dager etter selvpiningen fra nå av.

Det begynner nå! Eller i morgen. Jeg har jo god tid, jeg er tross alt bare 20 år gammel.