Petit: Forbrukerparadokset

Det forundrer meg hvordan jeg, og de fleste forbrukere i Norge, nøye analyserer prisene på gulost og bensin, mens vi uten å nøle fyrer av et millionbud på en leilighet som vi knapt har sett på.

Vi har mange vært på en visning i en leilighet som er overfylt av mennesker. Den stakkars megleren blar febrilsk i prospektet for å finne ut om det er én eller to boder tilknyttet boligen, om det virkelig er kveldssol på verandaen, og om trikken går hvert femte eller syvende minutt.

Jeg husker også godt visningen til leiligheten jeg bor i nå. Før visningen gravde jeg opp alle saker om «fellene» du kan gå i ved et boligkjøp. Og det er ikke få. Men når drømmeboligen dukker opp, og man går gjennom de fantastiske bildene av det nye kjøkkenet og den solrike balkongen, så senker man guarden fullstendig. 

Av sympati med den stressede megleren unngår jeg å bry ham med mine irrelevante spørsmål. Jeg går en runde i leiligheten. Kikker litt på flisene på badet og ser at det stikker noen rør ut av veggen. Sikringsskapet ser greit ut, og kjøkkenet er jo nytt, så da er det vel ikke noe problem. Den solrike balkongen var egentlig ikke større enn en romslig fyrstikkeske, men la gå. Det er bedre enn ingenting. Etter 15 minutter på visning skriver jeg meg opp på lista, ringer banken og varsler at de må være i beredskap. Denne leiligheten er så godt som min.

Dagen derpå ringer megleren og forteller at han har fått et bud som tilsvarer prisantydningen. I nettsaken om «tips før en visning», som forøvrig var sponset innhold fra et av meglerhusene i byen, er rådet å skremme vekk de andre budgiverne. Man må liksom vise muskler i budrunden. Jeg klinker til og legger inn et bud på tre millioner, 200.000 over prisantydningen, og gir 10 minutters frist. Det er de ti lengste minuttene i mitt liv.

Så, endelig ringer megleren: «De andre kastet inn håndkleet – leiligheten er din!». Jeg blir jublende glad, men alvoret synker inn når adrenalinet roer seg. Var egentlig det badet i god stand? De kjøkkenskapene, det er vel egenlig ikke min stil? Og når sant skal sies, så er det ikke engang plass til et tørkestativ på verandaen. Jeg har altså brukt mindre enn 0,25 timer på å ta en avgjørelse om å låne flere millioner kroner til å kjøpe en leilighet.

På den annen side følger jeg nøye med på drivstoffprisene. Det lønner seg å fylle på søndager, for da kan du spare 50 øre på literen. Det samme gjelder i matbutikken: Jeg analyserer kiloprisen på skinke og kjøttdeig, og velger som regel det billigste. Det er flaut å innrømme, men det ligger faktisk grundigere arbeid og mer tid bak en lørdagshandel på matbutikken enn det gjør bak en millioninvestering.