Petit: Tenk at det skulle ta så lang til å bli stor!

Da jeg var liten tenkte jeg mye på hva jeg skulle bli når jeg ble stor. På lekeplassen satte jeg i gang både arrestasjoner og hårklipping. Det var bare det at politiet var så alvorlige på TV, og det var innmari vanskelig å klippe beint. Kanskje skulle jeg bli lærer, slik som mamma? Hun hadde jo svaret på alt. Dessuten fikk hun tegne på tavla. Denne oppdagelsen gjorde alt mye lettere. Med kosebamsene som publikum, sang jeg ivrig om alfabetet og rettet rake pekefingre mot bjørnen Harald, som aldri ville gjøre leksene sine. 

I tenårene fant jeg derimot ut at læreryrket ikke var noe for meg. Det viste seg fort at mamma tross alt ikke hadde snøring. Tegnelysten dabbet også av da realfagslærer Kjell skrapet algebra, geometriske formler og PH-verdier inn i tavla til det ga gjenlyd i ørene. Jeg bestemte meg for å satse tungt på håndballkarrieren isteden. 

På videregående var jeg omringet av ambisiøse med-elever som var fast bestemt på å bli advokater, økonomer og leger. Jeg husker jeg misunnet beslutningsdyktigheten. Kanskje kunne noe av dette være meg om noen år? En plan B, liksom. I tilfelle jeg bommet på landslagsnåløyet. Etter hvert ble det også vanskeligere å sjonglere oppvarmingen til russetiden, med den seriøse opprykksviljen i håndballaget. Jeg lengtet etter å bli voksen, og tippet at de aller fleste svar ville være innlysende det året jeg runder 25.

Mitt første møte med høyere utdanning ga meg noen års etterlengtet pause fra all denne svarsøken. Jeg var jo i det minste på vei et sted! Jeg applauderte til foredrag av studieveiledere som skrøt over hvor heldige vi er – vi har jo så mange muligheter her i livet! Applausen ga likevel bismak, og etter 4 år med bratte læringskurver i studieteknikk, måtte jeg plutselig begynne å ta stilling til svarene utdanningen skulle ha gitt. Det var overraskende få. Til å være over 20 år, følte jeg meg slettes ikke særlig stor. Dessuten hadde det dukket opp så mange nye alternativer. Hvem visste at man kunne være Key Account Managers i Internett-selskaper for eksempel? Eller første-seniorkonsulent i Tine Meierier? Jeg fant ut at mitt bidrag til statskassa pent måtte la vente på seg, og regnet ut hvor lenge jeg kunne leve på lånekassen før de stenger slusene.

Forrige lørdag fylte mamma 59 år. Hun var på Sunnmøre da jeg ringte for å synge bursdagssangen. Der feiret hun jubileum med lærerstudentene fra 80-tallet. Tydelig rørt, og med gråtkvalt stemme, ønsket hun meg etter hvert lykke til med nok en skolestart. – Visste du at du ville bli lærer når du ble stor?, spurte jeg, idét vi skulle til å legge på røret. – Jeg lurer fremdeles på hva jeg skal bli når jeg blir stor, jeg!, svarte hun.