Alene på utsiden

Ullersmo fengsel, en sensommerdag i august 2008. Bak de høye gjerdene på Kløfta sitter den da 45 år gamle Terje Jenssen. Cellen hans er utstyrt med skrivebord, en seng, en bokhylle, en vask og et lite vindu med gitter foran. Av personlige eiendeler har han en Playstation og en CD-spiller som stort sett spiller Pink Floyd. Av en fengselsbetjent får Terje brått beskjed om at han må pakke sakene sine: Om 18 timer er han en fri mann.

Dette er trettende gang han slipper ut av fengsel. Fra Ullersmo setter han seg på toget hjem til Råholt, til «junkieleiligheten» som Terje kaller den.

– Her bruker vi å si at soningen starter i det man slipper ut.

12 år i fengsel

Han har østkantstilen. Rutete skjorte, jeans og en svart skinnjakke med nydusja hockeysveis. Til tross for en dårlig rygg og en for kort høyrefot, har han en fremtoning som ikke bærer preg av 30 tøffe år som rusmisbruker. Han viser vei til den nyinnkjøpte skinnsofaen, der det blir servert kaffe og marsipankake. Vi er i Kristian Augusts gate 10, like ved Oslo tinghus. Her holder Terje og organisasjonen Wayback til.

– Vi liker å ligge nærme tinghuset av rekrutteringsgrunner, sier en ansatt spøkefullt.

Den frivillige organisasjonen består kun av eks-innsatte, og de hjelper andre eks-innsatte med å takle veien tilbake til samfunnet. Som kriminell gjenganger vet Terje alt om å slippe ut av fengsel, for så å bli straffedømt på ny. Han har sittet 12 år av sitt liv i fengsel. Det er nå syv år siden han slapp ut fra Ullersmo fengsel siste gang.

En rapport som Vista Analyse har gjennomført på oppdrag fra Røde Kors, anslår at for hver kriminell som rehabiliteres fra en kriminell livsstil, tilbake til et lovlydig liv i jobb, tjener samfunnet i overkant av 1 million kroner i året.

Møtet med byråkratiet

Det har stor samfunnsnytte å rehabilitere kriminelle, men det krever hardt arbeid slik systemet er i dag.

terje Gjennom organisasjonen Wayback bruker Terje sine egne erfaringer til å hjelpe andre innsatte tilbake til samfunnet. – De fleste som kommer ut skjønner ikke hvor mye det koster. De forstår ikke hvor mye arbeid det krever fra du går ut porten til ting er i vater, sier Terje.

– Hvilken hjelp får dere til å takle livet utenfor?

– Jeg ikke fått noe hjelp fra det offentlige for å være helt ærlig, svarer han og understreker at hans opplevelser ikke nødvendigvis er lik alle andres.

Terje minnes hjelpeløsheten han følte sist han slapp ut. Da han ble fengslet, mistet han uføretrygden sin. Med en rygg ødelagt av gule stafylokokker, var han avhengig av hjelp fra NAV. Å få uføretrygden tilbake var ikke enkelt. Løslatelsespapirene forsvant i den byråkratiske papirmølla, og derfor tok det et halvt år før uføretrygden ble utbetalt.

– Det er et under at jeg ikke begynte å selge narkotika igjen, sier Terje.

Professor i kriminologi Thomas Uglevik, forteller at dårlig oppfølging fra offentlige etater er en potensiell tilbakefalls-felle.

– Jeg mener at kriminalomsorgen gjør en god jobb sett i forhold til hvor lite ressurser de har. Det er dårlig oppfølging av fangene og dårlig kommunikasjon mellom offentlige etater som fører til komplikasjoner, sier Uglevik, som jobber på Universitetet i Oslo.

Avhengig av frivillige

Wayback, Stiftelsen Retretten og Røde Kors, gjennom tiltaket Nettverk etter soning, er blant organisasjonene som leder an det frivillige arbeidet med å følge opp eks-innsatte. De hjelper til med jobbsøking, skaffe bolig og andre praktiske gjøremål. I tillegg lager de en sosial møteplass. Regjeringen legger ikke skjul på at de er avhengig av frivillige for å lykkes med rehabilitering av fanger.

Terje gikk i en selvhjelpsgruppe da han satt på Ullersmo, og mener at støtten han har fått derfra har vært avgjørende for hans egen skjebne. I dag oppsøker han fortsatt selvhjelpsgrupper, både i og utenfor fengselet. Han sier det minner han om hvor han kommer fra.

– Jeg går fortsatt inn på Ullersmo som frivillig for å holde den selvhjelpsgruppa der det starta for meg for 9 år siden. Og så gir jeg gutta håp da, forteller Terje.

Jobber frivillig

I en bygård på Rosenhoff forberedes lunsj. Hver torsdag møtes frivillige, ansatte og eks-innsatte på Nettverkshuset til Røde Kors.

– Jeg hørte på radioen at Røde Kors trengte hjelp, sier Øyvind Trogstad mens han danderer spekeskinke og røkelaks på serveringsfat.

Øyvind hadde nettopp pensjonert seg fra hotell- og restaurantbransjen i en alder av 61 år, og hadde en del tid til overs da han hørte at Røde Kors trengte frivillige på radioen.

I løpet av sine 6 år som frivillig i Nettverk etter soning har han aldri opplevd noen form for kontrovers fra deltagerne, enten det er snakk om munnhuggeri eller slåsskamper. Han omtaler det som et speiderguttmøte.

– Folk rundt meg sier at de ikke skjønner hvorfor jeg gjør dette. Det er mye vanligere at folk hjelper innvandrere, psykisk syke eller andre utsatte grupper, men når jeg sier at jeg hjelper eks-innsatte, rynker folk litt på nesa, forteller Øyvind.

NettverkshusetØyvind Trogstad og Siri Brennhovd sier det er meningsfylt å jobbe som frivillige i Nettverk etter soning.Mat på Nettverkshuset Nettverkshuset får mat fra Matsentralen.

Tilbakefallsspøkelset

Til tross for at mange jobber for at eks-fanger skal holde seg unna kriminalitet, er det mange som faller tilbake.

En barndomsvenn av Terje jobba i Wayback da Terje kom ut av fengselet. Han hjalp ham med overgangen til samfunnet og ordnet Terje et engasjement som frivillig i Wayback.

Kameraten hadde vært rusfri i 9 år, han hadde kjøpt seg stasjonsvogn og hus, og funnet seg ei dame å dele livet med. Kameraten fryktet at Terje skulle havne utpå igjen etter at han kom ut, og dra han med seg i dragsuget.

Fire måneder senere, mens han var på ferie i Spania, hadde kameraten og dama drukket for mye alkohol, oppsøkt en lege og fått noen piller.

I dag er han fortsatt på kjøret.

– Han var faddernes fadder i fengselet, så havnet han på kjøret i Spania mens jeg passa på katten hans hjemme i Norge. Nå er det jeg som hjelper han, forteller Terje.

For ham og mange andre er tilbakefall til rus ensbetydende med å falle tilbake til soning.

– Jobb er essensielt

Ved en fontene i bakgården utenfor Wayback fisker Terje frem sigarettpapir og en pakke Rødmix. Han ruller røyken uanstrengt, men med flid, før han legger den i munnviken og finner fram lighteren. Han bruker hånda for å holde vinden unna.

Terje mener at det offentlige må sørge for at fanger får hjelp til å skaffe seg jobb på utsiden.

– Jobb er essensielt. Da får man et nytt miljø, bygger ny identitet og får en tilhørighet, sier Terje.

Nøkkelen er å bryte ut av nettverket man er en del av. Tidligere var Terjes største problem at han ikke kjente noen som var rusfri når han slapp ut. Hele hans identitet var fundert i et tungt rusmiljø.

– Hadde du noen gang lyst tilbake i fengsel?

– Nei, jeg vil ikke si det, men det er veldig enkelt å sone. Første gang man blir satt inn, er det tøft fordi man blir grepet rett ut av hverdagssituasjonen, og får ikke sagt hadet til de man er glad i. Men når du kommer sammen med gutta på innsiden, trener og lager mat, går det bedre. Vi blir vekket om morgenen, vi slipper å handle og betale regninger. Tiden går sånn, sier Terje og knipser.

Store variasjoner

Ideen bak kriminalomsorgen i Norge er at fangene skal rehabiliteres. Målet er å gjøre dem til gode samfunnsborgere etter soning.

Daværende justisminister Knut Storberget kunne i 2012 triumferende slå fast at Norge var best i Norden på rehabilitering med et tilbakefall på bare 20 prosent.

Men Ragnar Kristoffersen, som er forskeren bak studien som Storberget brukte, hevdet selv i en annen studie at så mange som 8 av 10 kan falle tilbake til kriminalitet etter å ha sonet i norske fengsler. SSBs beregninger tilsier at rundt halvparten av kriminelle i Norge havner tilbake i fengsel, men tar høyde for at man aldri kommer til å finne nøyaktige tall, fordi ikke alle blir tatt.

Grunnen til at Storberget kan vise til så lave tall, er blant annet at han kun tar høyde for tilbakefall innen to år. Med en gang man regner innenfor en femårs-periode, er tallet nærmere 50 prosent. Kriminolog Line Marie Sorsdal argumenterte ut i fra RETUR-rapporten, som Storberget viste til at Norge kunne med fordel hatt en høyere tilbakefallsprosent.

Med det mente hun at mange risikerer fengselsstraff, og blir regnet som kriminelle, for lettere forseelser som å kjøre for fort i Norge. Dette er en gruppe som beviselig har svært lavt tilbakefall sammenlignet med tyngre kriminelle.

Paradokset er at ved mindre bruk av fengsel som straffereaksjon, ville tilbakefallet blitt høyere. Men det spørs om vi får se en justisminister som går inn for høyere tilbakefall.

Familien i ryggen

Terje er takknemlig for at familien har besøkt ham jevnlig i fengselet. Familien har imidlertid ikke alltid gått med hodet høyt hevet. Terje ville ikke skuffe faren ved å falle tilbake til rus og kriminalitet igjen.

– Når jeg kom ut sist, tror jeg det hadde gått galt hadde det ikke vært for at faren min hadde så høye forventninger til meg. Eller det handlet vel mer om at jeg ikke ville skuffe han, sier han.

I 2008 var situasjonen litt annerledes enn etter de 12 foregående soningene. Terje hadde vært rusfri i ett og et halvt år, og hadde gode støttespillere fra selvhjelpsgruppa. Han hadde også arbeid å gå til når han kom ut.

– Tror du at noen gang får et nytt tilbakefall?

– Nei, jeg er ferdig, sier Terje bastant, men tenker seg litt om.

– Men jeg skal aldri si aldri. Jeg har sett mange falle tilbake til rusen etter mange år.

Tilbakefall | Create infographics