– Det verste var å komme hjem
Bølgene bærer små, svarte gummibåter fra Tyrkias kyst til den greske øya Lesbos. Båtene er fylt til randen av flyktninger. De har ikke tørre klær. De har ikke vann. De vet ikke hva som venter dem. Sigrunn Merete Pedersen er en av flere norske frivillige som prøver å gjøre ankomsten litt enklere.
En drøy time syd for København ligger Spjellerup. Innbyggertallet er på beskjedne 379. Sigrunn Merete Pedersen flyttet hit i mai for å pusse opp et gammelt småbruk med kjæresten. Hun er opprinnelig baker. Han er opprinnelig journalist. De siste månedene har de bodd i en campingvogn i hagen, mens de jobber fullt med å sette huset i stand. For et år siden visste ingen av dem hvordan man bytter en lampe.
I slutten av august kom datteren til naboen innom for å se på prosjektet. Hun fortalte at hun skulle til Lesbos, og Sigrunns kjæreste, Vilhelm Møller, foreslo at hun burde bli med.
– Jeg har aldri gjort noe lignende før. Men når det først ble aktuelt å reise, fant jeg ingen gode grunner til å si nei, sier Sigrunn.
Sigrunn reiser sammen med to andre frivillige. Gitte Selby Hervag er sykepleier, og initiativtakeren til turen er Danni Ørting Haubro, er tidligere militær. Ingen av de tre er tilknyttet noen hjelpeorganisasjon eller arbeidsgiver i denne sammenhengen.
Strøm av frivillige
På grunn av den pågående konflikten i Syria er pågangen av flyktninger på de greske strendene uvanlig stor. I følge FN ankom over 80 000 syriske flyktninger Hellas i august i år, og tallet stiger. De første to ukene i september kom rundt 4000 flyktninger til Lesbos hver dag, i følge ordføreren på øya. Flykningene kommer sjøveien fra Tyrkia. Reisen kan være svært farlig, og senest 20. september ble 26 flyktninger og migranter meldt savnet etter at båten de satt i sank utenfor kysten.
Flyktningekrisen i Middelhavet har skapt et stort engasjement i Norge, og grupper som "Refugees welcome to Norway" og "Dråpen i havet" har flere titalls tusen medlemmer på Facebook. Gruppene organiserer forskjellige hjelpetiltak for flyktninger i Norge, og "Dråpen i havet" organiserer også frivillige som drar til Hellas.
– Man sitter i sofaen og leser om alt det forferdelige som skjer. Så fikk jeg plutselig muligheten til å faktisk handle i stedet for å bare sitte hjemme å synes det er fælt. Da må jeg prøve å gjøre en forskjell. I hvert fall for noen, sier Sigrunn.
Flere av de store hjelpeorganisasjonene har problemer med å skaffe nødvendige tillatelser fra lokale myndigheter, og er derfor lite synlige på øya. De som tar i mot båtene på stranda, er i stor grad folk som Sigrunn. Frivillige som drar på eget initiativ, og for egen regning.
Lørdag 19. september
En dag til avreise. Dagslyset kryper langsomt ned bak trær og åkre. Sigrunn sitter utenfor campingvogna. En grønn ølboks slipper fra seg et lite brus når den åpnes. Vilhelm tenner en sigarett, og legger armen rundt kjæresten sin. De ser ut over brakkmarken og den tomme geitegården. Når Sigrunn kommer hjem er den forhåpentligvis bebodd av fire killinger og to sauer.
– Jeg er jo nervøs. Og redd. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å reagere psykisk på det. Jeg har hørt fra andre som har vært der nede at det tøffeste er opplevelsen av å ikke kunne hjelpe alle. At du må se noen som du ikke har tid til å hjelpe.
Pakkingen utsettes til i morgen. Sigrunn finner fram en balje med vann, barberskum og en høvel. Sånn i tilfelle det blir en kveld ved bassenget. Hun tviler. Men det er best å være sikker. Seansen finner sted ved hagebordet utenfor campingvogna.
Søndag 20. september
Klokka er halv elleve. Det er to timer til avreise, men Sigrunn har allerede vært våken i flere timer. Hun har malt taket i det som snart skal bli soverom, for å ha noe annet å tenke på.
– Vilhelm?
– Ja?
– Du må huske å si "du må ta med en lader".
– Ok.
Det går tre sekunder.
– Sigrunn?
– Ja?
– Du må huske å ta med en lader.
– Ok.
Sigrunn gjør et forsøk på å finne ut hva hun trenger. Alt må få plass i en liten, svart bag.
Bilder fra søndag formiddag:
Klokken er blitt halv ett, og en bil svinger inn til tunet. Det er Gitte Selby Hervard, en av de to andre Sigrunn skal reise med. Med seg i bilen har hun sin datter, en venn og omtrent åtti kilo bagasje. Koffertene er fylt med medisiner, klær og andre nødvendigheter. Og kosedyr til de minste.
– Er sommerfuglene store? spør Gitte.
– Mhm.
– Bra. Da kan de fly sammen med mine.
Sigrunns hender har litt vanskelig for å falle til ro i fanget. Blikket springer ut mot landskapet på utsiden av bilvinduet. Kornåkrene trekker seg unna og gjør plass til fabrikker og stadig større bygninger når vi nærmer oss København og Kastrup flyplass.
Hilsener og klemmer. Innsjekk på automat. Famling med bagasjen. "Hvilken gate er det?". Retningsløse skritt. En sjekk på kartet over Lesbos. De skal til nordsiden av øya. Bagage drop har åpnet. Gitte gir sin datter en siste klem før hun, Sigrunn og Danni går mot skranken. Køen er lang. Noen med kofferter fulle av solkrem og badetøy. Noen med kofferter fulle av medisiner og klær de ikke skal bruke selv.
Her kan du høre Sigrunn fortelle om opplevelsen, og se hennes bilder fra Lesbos:
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Onsdag 30. september
Sigrunn har kommet hjem fra Lesbos. Dagene på den greske øya har i stor grad blitt brukt til å ta i mot flyktninger som ankommer øya med båt fra Tyrkia.
– Vi har hatt dager der det har kommet inn rundt tretti båter med over femti personer i hver. Det er sinnssykt mye folk.
Gummibåtene blir punktert med en gang de kommer i land. Sigrunn har hørt at det er fordi flyktningene frykter at de vil bli sendt tilbake til Tyrkia hvis båtene er sjødyktige.
Sigrunn forteller historier om tårer og latter, takknemlighet og sorg. Det er mange inntrykk som skal bearbeides, og kontrastene mellom arbeidet på Lesbos og hverdagen hjemme er store.
– Det verste var å komme hjem. Reisen har egentlig gått bedre enn forventet. Men det var tøffere å komme hjem enn jeg hadde trodd. Reaksjonene har mest kommet nå i etterkant.
Likevel er hun ikke i tvil.
– Jeg ville absolutt gjort det igjen.
Journalen gjør oppmerksom på at journalist Eli van der Eynden kjente Sigrunn Merete Pedersen før reportasjen ble skrevet.