Ble deprimert av arbeid med overgrep
– Jeg er ikke sikker på at jeg ville gjort det igjen, sier VGs sikkerhetsanalytiker, Einar Otto Stangvik.
Einar Otto Stangvik jobbet med å avsløre nedlastere av overgrepsmateriale i over tre år. Resultatet ble VGs store nettsatsing "Nedlasterne", hvor VG konfronterte flere nedlastere av overgrepsmateriale med hva de hadde funnet. I dag sliter Stangvik med depresjon som følge av arbeidet, og sier han ikke er sikker på at han ville gjort det igjen.
– Hvis jeg skulle begynt på nytt igjen med dette prosjektet, så er jeg for det første ikke sikker på om jeg ville ha gjort det på nytt igjen. Det er fordi at det koster såpass mye underveis. Samtidig ville jeg ha gjort det, fordi det jo er meningsfylt arbeid, sier Stangvik.
Han forteller at han ville rigget seg bedre emosjonelt sett, så han hadde hatt noen å snakke med og noen å gå til, for å bedre skjønne hva slags reaksjoner han kunne forvente fra seg selv. Selv om Stangvik ikke er politietterforsker, gjorde han et dypdykk ned i en svært skremmende undergrunnsverden. Stangvik og teamet fra VG lastet verken ned eller så på bilder og filmer med overgrep. Likevel ble det han fant på internett, og det som han fikk se og høre hos Kripos, mer enn nok for 31-åringen fra Dokka i Telemark.
– Jeg trenger ikke å se et overgrep mot et barn for å skjønne at et overgrep mot et barn er en fæl ting. Så jeg så ikke på det. Journalist Håkon Høydal så på det da, og trivdes ikke noe særlig med det, sier Stangvik.
Han forteller at han og Håkon Høydal, en av de andre journalistene som var med på “Nedlasterne”, var tydelige på at de ikke ville laste ned filmer og verifisere dem hos VG. Da ville de ende opp med å begå den samme handlingen som vi var ute og konfronterte andre med, sier Stangvik.
-Beskrivelsene har satt spor i meg
Stangvik forteller om en bransje der overgrepsmateriale selger som varmt hvetebrød. Han har oppdaget at flere av overgriperne driver egne leksikon med oversikt over de ulike barna og de ulike overgrepssituasjonene som de har vært i.
– Det som har satt mest spor i meg, er ikke nødvendigvis filmene eller andre ting som jeg har sett, men beskrivelsene. De gjør deg klar over situasjonene barna lever i, mer enn enkeltbilder gjør. Det er bekmørkt og tungt å jobbe med dette, sier Stangvik.
Les mer: – Ingen barn kan redegjøre for hvor langt inn en penis er i skjeden
Han forteller at han har jobbet mye med dette følelsesmessig, og at han gikk “på en slikkelig smell i etterkant” av publisering. Brutaliteten i overgrepene, og den brutale verdenen barna lever i, har preget ham sterkt.
-Må komme deg opp igjen
I ettertid har Stangvik gått regelmessig til en spesialist på krisehåndtering, og har ifølge ham selv fått hjelp til å ”sette ting på plass og få et annet perspektiv”.
– Utover det å ventilere, så er det bare tid som må til. Du må komme deg opp igjen, sier Stangvik.
De som jobber fast med overgrepsmateriale i politiet får jevnlig oppfølging av psykolog. I tillegg har de samlinger hvor alle spesialetterforskerne i distriktene kan møtes for å dele erfaringer. Stangvik berømmer disse etterforskerne og sier han misunner hvordan de klarer å holde jobb og privatliv adskilt.
– De er helt åpenbart av et annet materiale enn jeg er. Jeg hadde ikke greid det de gjør. All mulig respekt til dem. Det er brutalt og knallhardt å skulle blande hele den sfæren med å leve et normalt liv utenfor, sier Stangvik.
SE EINAR OTTO STANGVIK FORTELLE OM SITT MØTE MED OVERGREPSMATERIALE HER
Stangvik er sikker på at han hadde hatt skyldfølelse om han skulle ha jobbet med overgrepsmateriale hele tiden, fordi man aldri kommer “langt nok” i etterforskningen. Hver dag produseres det nytt materiale, og hver dag lastes dette materialet ned. En nystartet overgrepsside kan i løpet av få måneder ha 100 000 registrerte brukere.
Stangvik kaller overgrepsofrenes hverdag for “et brutalt regime”, og mener det er vanskelig å skulle leve et normalt liv - og ha det hyggelig igjen - “med den vissheten om at det er noen som alltid lever i det der”.
– Man ser forferdelig mye drit
Inne på et vindusløst avhørsrom, på politihuset i Søndre Buskerud i Drammen, sitter etterforsker Anette Jacobsen Slatlem. Slatlem har vært spesialist på overgrep mot barn i over tre år og har også mange års erfaring som generalist. Hun sier at arbeidsdagene kan være svært tunge.
– Det er klart at man ser forferdelig mye drit, og det er tungt. Det er ting man ikke trodde var mulig, ikke min villeste fantasi forstår jeg hvordan noen kommer på å gjøre det de gjør mot disse barna. Hvert enkelt bilde er et enkelt individ, et liv, sier Slatlem.
Slatlem forteller at hun drives av et ønske om å gi de forsvarsløse barna en stemme.
– Jeg er veldig opptatt av å gi disse barna en stemme, de som er mest maktesløse i samfunnet vårt. Og jeg vil være med på å sette en stopper for den situasjonen de lever i. Det er min gulrot.
Selv Slatlem, som har jobbet med dette i mange år, forteller at hun blir overrasket over hva overgriperne kan få seg til å gjøre mot barn.
–Det er så langt utenfor vår fatteevne, jeg forstår ikke hvor de får ideene fra, og kreativiteten. Hvor mye de får seg til å gjøre, og hvor mye de klarer å vri og vende på disse barna. Det er så hinsides!
- Spebarn som dør av skadene
Slatlem forteller at hun alltid jobber ut ifra en verstefalls-teori, og at hun ved åpning av nye beslag tenker at innholdet kan være verre enn det hun har sett tidligere.
– Noen ganger er det det, og noen ganger ikke. Men det er ikke alltid de mest voldelige og verste bildene og filmene som gjør mest inntrykk, det kan like gjerne være et bilde av en påkledd, fem år gammel jente som gråter, som blir sittende fastbrent i minnet, sier Slatlem.
Slatlem forteller at det verste overgrepsmaterialet er filmer med lyd. Hun bruker en voldtekt av et to måneder gammelt spedbarn som eksempel på noe som har gjort inntrykk på henne.
– Et to måneder gammelt spebarn er ikke bygd for å ha en voksen manns penis inne i seg, og kan ofte dø av skadene, de blør i hjel fordi de får så store indre skader - det er helt forferdelig.
Slatlem har også sett saker der barna utsettes for vold mens overgrepene og filmingen eller fotograferingen pågår. Blant annet hender det at barna blir hengt opp og tvunget til å utføre seksuelle handlinger. Slatlem trekker frem BDSM - sadomascochisme - mot spedbarn som eksempel på noe hun ikke har sett så ofte, men som likevel har satt sine spor. Vold, lakk og lær og smerte er en stor del av disse overgrepene.
– Påvirker naturlig nok privatlivet
Hun mener at om man virkelig skal ta innover seg hva som skjer på overgrepsvideoene og -bildene, så blir man “spist”. Man må distansere seg til det man ser, selv om det er en stor påkjenning å skulle spille av overgrepsmateriale i en rettssal, når hun ikke har jobbet med den aktuelle saken på en stund. Til tross for dette mener hun at det er fint å få muligheten til å bevise at slike overgrep også skjer i Norge, og dermed bidra til å stoppe dem. Likevel vet hun at det alltid vil finnes slike saker.
Les mer: – Manglende måltall tyder på at det ikke har gått opp for distriktene hvor alvorlig slike saker er
Slatlem er tobarnsmor og forteller at det er ektemannen og barna hennes som gjør at hun klarer å fortsette. Hun forteller at hun er opptatt av at hennes egne barn vet hva det er greit at voksne gjør mot dem og ikke.
– Jeg “prepper” mine barn og sier at hvis noen gjør noe med kroppen din så må du si nei, og si ifra til meg! Man tar det jo til seg når man jobber med dette hver dag, og det påvirker naturlig nok privatlivet. Hvis jeg kommer til barnehagen og det har kommet en ny mannlig ansatt så kjenner jeg at jeg gjerne vil snakke litt med han og spørre hvem han er og spørre hvorfor han liker sønn så godt - kall det gjerne en yrkesskade.