Før seks fot under

Klokka nærmer seg ni på mandag, og rushet på Grefsen begynner å stilne. Inne på Jølstad Begravelsesbyrå derimot, stresser flere dresskledde menn og kvinner mellom tomme kister og kistelokk. Trefargede, hvite, ekstra store, noen med kors på. Kistene bæres inn i hvite varebiler eller de sorte, nøytrale Mercedes-gravferdsbilene. De skal ut til forskjellige sykehjem og sykehus i Oslo. To og to jobber gravferdskonsulentene sammen, de snakker alle høyt til hverandre. Systematisk fyller de opp bilene, og det store betonggulvet der kistene sto viser hvor stort rommet egentlig er.

– Huff, dette blir bare kjedelig og trist, sier gravferdskonsulent Pål Iver Jølstad med et lurt smil om munnen.

Hans partner for dagen, Carl Anders Tanggaard, kaster dressjakken elegant på seg før han skal til å sette seg i bilen.

– Kan ikke sette meg i bilen før dressen er komplett. Man skal alltid te seg som om noen ser på at du jobber, sier Tanggaard. 

En etter en kjører bilene ut fra den store parkeringsplassen, og uken er i gang.

For 60 år siden startet Odd Borgar Jølstad begravelsesbyrået på Grefsen. Jølstad kombinerte kunnskap med kvalitet, stil, detaljer og system, noe som gjorde at begravelsesbyrået raskt ble lagt merke til. De ble på den tiden ansett for å være jålete, det skulle være fine biler og pene dresser. I utgangspunktet var Jølstad en familiebedrift, noe som er vanlig i bransjen. Felles for de ansatte er at de har en bakgrunn fra å jobbe med mennesker. Det er tidligere sykepleiere, lærere, prester og sosionomer som jobber på Jølstad. 

Gravferd i Norge

• Innen 10 virkedager etter et dødsfall skal en gravferd skje.
• 9 av 10 begravelser i Norge er kirkelige.
• En begravelse koster fra 16.000 kr.
• I Oslo er kremasjon det vanligste (ca. 80%).
• Utenfor Oslo er kistebegravelse vanligst.
• Bisettelse: den avdøde blir ikke gravlagt/kremert samme dag som seremonien.
• For askespredning må fylkesmann søkes.
• Asken skal helst ut på åpent hav eller på fjellet.

Bilene har forlatt lokalene på Grefsen. Inne i resepsjonen er det lyse vegger med store bilder av fargesprakende blomster. Det eneste som bryter stillheten er de beskjedene trinnene av pensko mot det brune tregulvet. Videre innover i lokalet er det en lang gang med lukkede kontordører. Innenfor dørene sitter konsulentene som gjerne er de første pårørende møter etter et dødsfall. På to timer skal de sammen planlegge en siste avskjed for den avdøde. Ofte blir det mimring, vitser og latter. Sorgen har kanskje ikke inntruffet enda, så det er sjeldent tårer.  

Ned trappen til kjelleren står gravstøtter utstilt i et rom med dempet belysning. Den samme stemningen som i overetasjen, nesten som et fint museum, rår også her. Her kommer pårørende etter samtalen de har hatt med konsulenten for å se på de ulike gravstøttene. Videre innover i kjelleren bak neste dør, brytes stillheten og man hører latter. Her lukter det kaffe og man kan høre ansatte spøke internt om dagens gjøremål, akkurat som på alle andre arbeidsplasser.  

I de åpne vinduene i pleiehjemmet sitter beboere som er vitne til at noe skal skje. Kisten blir fraktet inn til et lite rom hvor avdøde ligger på kjøl. Dørene lukkes. Det lille rommet er sterilt, kaldt og helt skjermet for innsyn. Fine, mørke dresser blir byttet ut med gule stelledrakter, munnbind og to par gummihansker.

– Drakten har to hensikter. Den ene er hygiene. Den andre er at den oppretter en avstand til de døde. En form for barriere, sier Pål Iver Jølstad alvorlig, men lavmælt.

Fra en lysten tone en halvtime før, til respekt, alvor og verdighet i konsulentenes møte med døden. Den tunge døren til kjølerommet åpnes med forsiktighet, og en lukt av noe man sjelden kjenner på blir sterkere. Lukten er stram, men ikke sjenerende. En vissen, hvit rose er omfavnet av bleke, livløse hender. Det er helt stille. Stellet utføres raskt, smidig og med nøye rutiner. Den avdøde løftes ned fra båren og over i kisten, kontrollert og forsiktig. Håret børstes lett bakover, en flaske blandet med vann og duftmiddel sprayes over den avdøde. Kistelokket legges på. Det første laget med hansker går i søpla, sammen med stelledraktene.

Kapellan Kristin Stensrød Haugen i Bøler menighet tar imot pårørende til sørgesamtale om de ønsker kristelig gravferd. For pårørende er dette en sjelsettende dag, men selv om presten gjør det på en profesjonell og verdig måte, er det faktisk en jobb. Før var det naturlig at lokalbefolkningen kom til avdødes hjem, noen holdt andakt, og kisten med avdøde ble båret til kirken. Det er et tankekors at dette var mer naturlig før.

– Gravferdsritualene har endret seg de siste årene, noe som gjør at døden blir mye voldsommere enn den var før, sier Stensrød.

Døden er ikke noe man skal bli fortrolig med, men noe de fleste en dag vil oppleve.

– Når man snakker om døden eller ser død på film, så er det forferdelig mye mer skummelt enn det er i virkeligheten. Vi er vant til å assosiere døden med noe som er mørkt og dystert, og creepy hvis det er på film. Hvis man fjerner alle filtre og fjerner musikken, så står man igjen med oss i arbeidsklær. Man kan nærmest se at noe er borte og at sjelen har forlatt kroppen. Det blir nok litt mer rasjonelt når man er oppi det, sier Hyldmo.

Dressjakkene slenges over benkeradene i kapellet. Spesiallagde nummererte traller med lys, blomsteroppsatser og gjenstander som skal brukes til seremonien plasseres bakerst i rommet. Kisten settes på midten, de to gravferdskonsulentene vurderer om lysestaken bør plasseres litt mer til venstre, eller kanskje mer på midten mot kisten. I løpet av kort tid er kapellet forandret fra å være et helt vanlig kapell, til et høytidsstemt lokale.

Det banker på døren til kapellet, inn kommer datteren til avdøde. Preget, men fattet i situasjonen. Med rolige armbevegelser forklarer Pål Iver Jølstad gangen i seremonien, svarer på de siste spørsmålene og lar datteren betrakte de mange blomsterkransene.

En ny trend de seneste årene, i etterkant av 22. juli, er å ha en livssynsåpen seremoni. Der kan de pårørende fylle tiden med hva de vil. Seremonien kan både være religiøs eller ikke, hva enn de pårørende selv måtte ønske. 

– Når det gjaldt så mange unge mennesker på en gang var det mange begravelser som skulle gjennomføres utenfor det normale. Dermed ble man oppmerksom på at den oppvoksende generasjon kanskje har en mor som er kristen og en far som er muslim, eller at far er kristen, og mor er humanetiker, for eksempel, sier Rune Hyldmo.

Vinjar Tufte, seniorrådgiver i Human-Etisk forbund forteller at en humanetisk gravferd er en høytidelig seremoni hvor den avdøde settes i sentrum på en verdig måte. Seremonien er basert på et humanistisk verdigrunnlag, og handler om å reflektere om liv og død.

– Hva en begravelse skal være har endret seg litt. Det har kanskje gått fra å være en begravelse til å bli en avskjed, tenker jeg. En avskjed behøver ikke å være noe som er utelukkende trist, det kan bare være en feiring av det som har vært. Det er nok mange som har den holdningen også. Det skal være en markering, en verdig markering, sier Hyldmo.

Bisettelsen er over og kisten bæres sakte ut til den sorte bilen som venter på utsiden av kapellet. Kransene danderes pent på lokket av kisten. Nå går ferden videre til krematoriet. På innsiden av kapellet ryddes det effektivt lysestaker, blomsteroppsetninger og andre gjenstander ned i trallene. For Jølstad begravelsesbyrå på Grefsen har uken nettopp startet.