— Før eller senere må de ta stilling til hvem som er velkommen i fellesskapet

[[{"fid":"37916","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"1":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"1"}}]]

I Hausmanns gate i Oslo ligger Filadelfia Grunerløkka. Kirken tiltrekker seg omkring 400 unge voksne hver eneste søndag. Salen hvor gudstjenesten skal holdes har dempet belysning, og i taket henger det lyslenker. Foran på scenen står det fult band og fire sangere. Mens deilig musikk og lovsang fyller rommet, løfter tilskuerne hendene i været og synger med. 

"Hellig, hellig, hellig! Herre Gud allmektig, dag for dag vår lovsang skal stige opp til deg!"

Den unge mannen som leder møtet denne søndagen forteller en historie om at mennesker han møter synes det er skikkelig kult at han går i Filadelfia Grünerløkka, men at de ikke tør å dra dit selv, fordi de ser for seg at alle har så kul klesstil der.  

— Derfor har jeg tatt på meg den "slækkeste" adidasbuksa, den mest "plaine" grå genseren jeg kunne finne, jeg har latt barten gro, og jeg har håret litt løst, sier den unge mannen. 

Tilskuerne jubler. 

— Det er for å vise at vi ikke skal være en kirke som er kjent for klesstil, men at vi skal være en kirke som er kjent for at Jesus jobber, og at det er en hellig Gud vi tilber, og det er en hellig Gud som vi setter høyest over alt, ikke klesstil. Vi er en stor gjeng i hele verden som tilber Jesu navn, og det er alle størrelser, alle fasonger, alle klesstiler, alle hudfarger. 

Tro som fellesskap 

Lisa og Jørgen, to pinsevenner som tilhører menigheten på Grünerløkka snakker gjerne om troen sin. De forteller at det er deilig å tro på noe som er større en dem selv, og at en har noe å kjempe for når man ellers har det så fint. De trekker også frem fellesskapet i kirka som en viktig faktor. 

— Det å kjenne at man kan ha et sted hvor man kan dele troen er viktig i mitt liv. Det føles som en familie. Det er veldig godt å være i dette miljøet, sier Lisa. 

Foto: Hedda Federici

I Fagerborg kirke, et annet sted i Oslo, står Magne Mjærum og skjenker kirkekaffe. Han har vært aktiv i forskjellige menigheter siden han var tenåring, og også jobbet store deler av livet innenfor kristne menigheter og organisasjoner, som for eksempel Det norske misjonsselskap. 

— I det kristne fellesskapet da jeg var ung hadde vi det kjempe gøy. Og vi ble møtt med et bibelske budskapet som jeg følte var frigjørende, forteller han.

Mjærum vokste ikke opp i en spesielt kristen familie, men fant en ungdomsklubb og begynte å dra på leirer. Han opplevde en fin forkynnelse i det miljøet han var en del av, og som tenåring ble troen personlig og viktig for han. 

— Jeg ble møtt med kallet til å følge Jesus, men fellesskapet har også betydd enormt mye for meg. Jeg ble veldig betatt av den gjestfriheten jeg møtte i kristne hjem i hjembygda mi, og det ble en modell jeg gjerne ville leve etter. 

Da Ole Tjørhom, professor i systematisk teologi og økumenikk, holdt et innlegg om tro på Samfundet i Trondheim i 2015, trakk han frem tre fine ting med religion. For det første gir religion for mange positiv livstolkning og livshjelp. Han påpeker at selv om dette kan virke naivt for noen, så er det en realitet. Religion kan gi livet mening. For det andre er religion en kilde til etisk og moralsk bevissthet. For det tredje trekker han frem religion som et felleskapsfenomen. Vi tror i felleskap og vi tror som fellesskap. Religion kan knytte oss sammen på tvers av menneskelige grenser og barrierer. 

— Siden Gud bryr seg om oss, må vi også bry oss om hverandre, avslutter han resonnementet.

Alle vi har snakket med trekker frem dette fellesskapet som viktig og fint, og det er det nok også. Men hvordan er det å tro så sterkt på noe, i et fellesskap som egentlig ikke aksepterer deg? 

Var velkommen, men ikke akseptert

Foto: Privat

Tim Filip Steinsveen vokste opp i en pinsemenighet. Der hadde han store deler av familien sin og mesteparten av sitt sosiale nettverk. Han visste hva slags syn menigheten hadde på skeive, og da han i 12-13-årsalderen begynte å innse at han var skeiv selv, brukte han lang tid på å godta dette. Da han kom ut av skapet som 16-åring ble han støtt ut av menigheten. 

— Jeg møtte mye hat og motstand. Det var ekkelt og syndig, og jeg kom til å havne i helvete. Folk var bekymra for meg, de ba for meg og mente at jeg var syk på innsiden.

Han begynte å lete etter en ny menighet han kunne gå i, og fant noen hvor han ble ønsket velkommen. Likevel skjønte han fort at ikke hele han ble akseptert i disse menighetene heller. 

— Jeg kunne nok aldri hatt ansvar for kollekt eller ønsket folk velkommen, fordi jeg var ikke «god nok» til å jobbe i menighetene. 

Mangel på åpenhet

Nettsiden Churchclarity.org arbeider for mer åpenhet i religiøse menigheter. De skriver at det er et problem at mange kirker ikke eksplisitt skriver hva som er deres retningslinjer på sine nettsider. Kan kvinner tale her? Kan likekjønnede gifte seg her? Ville de ansatt en skeiv pastor? Mange mennesker invisterer mange år av sine liv i slike menigheter, for så å finne ut at retningslinjene til kirken ikke aksepterer dem. Dette kan ha store konsekvenser for de det går utover. 

Birgitte Lerheim er førsteamanuensis ved teologisk fakultet i Oslo. Hun sier at det er problematisk at kirkene ikke er tydelige på hvor de står. 

— Det er problematisk for de menneskene som oppsøker disse menighetene, som plutselig oppdager at det er ting i de sitt liv som ikke hører hjemme der. Det er et problem uansett hva slags fellesskap det er snakk om. Mange vil nok bli overrasket fordi disse fellesskapene fremstår så kule og oppdaterte.

I arbeidet med denne reportasjen prøvde vi å kontakte lederrådet i pinsebevegelsen i Norge, for å spørre om hvorfor de ikke vil snakke om disse vanskelige spørsmålene. Ikke overraskende fikk vi til svar at det var noe de ikke ville snakke om i mediene. Grunnen til det er ifølge dem selv at de vil skjerme de som blir berørt. 

Tim Filip forstår seg ikke på pinsebevegelsens argumentasjon. 

— For min del er det veldig viktig å snakke om. Det er viktig at man er åpen, hvis ikke kommer vi ikke videre. Kommunikasjon er nøkkelen til alt. 

Forskjellig fra menighet til menighet 

Den norske kirke begynte å arbeidet med spørsmålet om homofili i kirka allerede i 1992, og i 2017 ble det lov for likekjønnede å gifte seg i Den norske kirke. Pinsebevegelsen er ikke en organisert enhet, og alle menighetene er selvstendige. Det vil si at praksisen når det kommer til homofili kan variere fra menighet til menighet. Tim Filips historie kommer fra den menigheten han har vokst opp i, og vi har hørt lignende historier fra andre menigheter. Likevel er det ikke sikkert at alle pinsemenigheter eller andre frimenigheter har lik praksis. Det er likevel problematisk at dette er et tema som sjeldent blir tatt opp og diskutert. 

— Kristen tro handler også om hvordan man behandler hverandre i et fellesskap. Før eller senere må man ta stilling til hvem som hører hjemme i dette fellesskapet og hvordan man argumenterer for at folk hører hjemme eller ikke hører hjemme i dette fellesskapet, sier Lerheim.

Lerheim forstår likevel at de forskjellige kirksesamfunnene er utmattet av denne debatten. Mange kirker og menigheter sier at de ikke bryr seg så mye om disse spørsmålene, men at Gud og Guds kjærlighet er det viktigste. 

— I velvilje kan vi tolke det som at de lar være å ta de store kranglene, men heller prøver å etablere et fellesskap der det er fint for alle å være. Jeg mener likevel at en konsekvens av Guds kjærlighet til mennesker er at alle skal stå likt uansett samlivsform. 

Kan være seg selv og tro på Gud

Da Tim Filip ikke følte seg velkommen i de nye menighetene han oppsøkte, endte han opp med å ikke ha en fast menighet i en periode. Han følte at han måtte velge mellom å være seg selv, eller å tro. Etter hvert følte han et savn etter en menighet hvor han kunne praktisere troen sin. Han skrev et innlegg i en facebookgrupe for skeive, hvor han spurte om noen visste om en kristen menighet han kunne gå i, som aksepterte hele han. Der ble han tipset om Åpen kirkegruppe. 

Åpen kiregruppe er et tverrkirkelig fellesskap for alle skeive. De arbeider for full anarkjennelse og respekt for den enkelte i alle trossamfunn i Norge. De er en del av Europeisk Forum som arbeider for det samme i hele Europa. 

— Denne kirka er veldig viktig for meg nå. Det er sted jeg kan komme å prate ut om ting, jeg kan føle fred og ta meg en pause fra alt i hverdagen. Jeg føler meg velkommen, og ikke minst kan jeg føle meg hundre prosent som meg selv.