Hovedstadens kinokasse

Når NFI fordeler sine mest lukrative produksjonstilskudd, er det hovedstaden som sitter igjen med gullbilletten. Vår gjennomgang av alle bevilgninger de siste ti årene viser at selskaper med Oslo-adresse har sikret mer enn fire av fem tilskuddskroner som er delt ut siden 2015.

Hvor og hos hvem havner penga når de offentlige filmkonsulentene har tunga på vektskåla? Og hvordan er mulighetene for uetablerte filmskapere utenfor de store produksjonsmiljøene i hovedstaden? 

På de ti årene har NFI tildelt 1,35 milliarder kroner fordelt på 166 spillefilmer. Over 80 prosent av potten har havnet hos produksjonsselskaper i hovedstaden.

Kartet under viser fordelingen fylkesvis – størrelsen på sirklene viser tilskuddsbeløpene per tusen innbyggere:

*Nederst i artikkelen kan du lese hvordan Journalen har bearbeidet og analysert tilskuddsdataene, og hvilke feilkilder som kan forekomme.

Produksjonsselskapene som styrer kassa

To Oslo-selskaper, Maipo film og Nordisk film production, har til sammen sanket mer enn 323 millioner kroner – nær en fjerdedel av hele spillefilmpotten. På listen følger Fantefilm og Motlys, alle med fire med hovedsete innenfor ring 2.

Unntakene blant de største tilskuddsmottakerne er bergensbaserte Mer film og Paradox rettigheter med adresse Lillehammer. Begge disse har imidlertid også kontor i Oslo.

Mer Film er den største tilskuddsmottakeren av de uavhengige produksjonsselskapene. Det er heleid av daglig leder Maria Ekerhovd og to andre ansatte i selskapet. Topplista viser ellers at det er produksjonsselskaper med større konserner i ryggen som oftest når opp i søknadsrundene.

Den skandinaviske mediegiganten Egmont har større eierandeler i alle de tre største tilskuddsmottakerne. De eier blant annet hele Nordisk Film, som igjen eier en vesentlig del av norske kinoer.

Oslo-dominansen

Hovedstaden sikret seg i toppåret 2017 gikk hele 96 prosent av produksjonsmidlene til Oslo; selv det laveste året i 2023 tok byen 77 prosent, langt foran alle andre regioner.

Tallene under viser hvordan hovedstadskurven konsekvent rager over resten av landet.

Produsent og daglig leder i Oslo-baserte Maipo film, Synnøve Hørsdal, er ærlig på at det er utfordrende å legge større deler av produksjonen utenfor Oslo. Dette er blant annet på grunn av mangel på erfarne fagfolk i regionene.

Hun påpeker at for mange mindre selskaper får én eller to tildelinger, som fører til lite erfaringsoverføring og gjør det vanskelig å bygge profesjonelle produksjonsmiljøer. 

Hørsdal mener at få selskap har den kontinuiteten som store produksjonsselskaper har.

– Vi er ganske mange, syv produsenter, og det utgjør et miljø.

Hun er ikke nødvendigvis kritisk til at mange får prøve seg, men stiller spørsmål ved om terskelen for å etablere produksjonsselskap er for lav. 

– Det kan hende at det hadde vært sunnere for bransjen om det ble litt høyere terskel, sånn at du fikk litt mer erfaring før du starter. 

– Ikke overraskende 

– Disse tallene kan tolkes i begge retninger. Det er veldig synd hvis man ser fordelingen og trekker konklusjonen at den regionale filmpolitikken ikke trengs fordi vi ikke har klart å skape økt filmproduksjon utenfor Oslo, sier Kluge til Journalen.

Filmsenterene og de har ulike strategier for tilskudd og bransjebygging. Felles for de fleste regionale sentrene er at tilskuddene før 2024 ikke har vært innrettet mot langfilmproduksjon.

– Men at bildet ser slik ut bør tilsi at det tas enda sterkere grep for å styrke regionene. For det skapes mye god film rundt om i landet, for eksempel innen dokumentar og kortfilm, sier Kluge.

Daglig leder Stine Tveten i Vestnorsk filmsenter i Bergen mener Film-Norge kan ha godt av av mindre Oslo-dominans.

– Vestnorsk filmsenter ble opprettet for 30 år siden nettopp for å bryte noe av Oslo-hegemoniet, men disse tallene viser at vi ikke helt har klart det. Og det er jo en kamp om knappe ressurser her. Samtidig blir det litt som å sammenligne epler og pærer, siden våre produksjonsmidler fram til i fjor først og fremst har gått til kortfilmer og dokumentarer, sier Tveten til Journalen.

Hun mener norske kinoer har behov for filmer som er produsert lokalt, og som vil få ekstra gode besøkstall på hjemmebane.

Tveten påpeker også at en rekke filmproduksjoner utenfor Oslo tidligere hadde muligheten til å produseres med den tidligere etterhåndstilskudds-ordningen, som ble gitt på bakgrunn av besøkstall på kino.

Etter nylige endringer hos NFI er imidlertid den døra bortimot lukket i dag.

– Da blir man avhengig av konsulentene på NFI, og mangfoldet blir mindre. Men helt svart er det ikke, i høst er det premiere på flere kinofilmer med både handling, regi og manus og øvrig stab fra vestlandsregionen. Så støtten fra regionene betyr flere filmer og mer produksjon her, selv om vi skulle ønske at tallene i oversikten var enda bedre, sier Tveten.

Ønsker en opplyst debatt

Han viser til at Oslo har utviklet seg som en naturlig næringsklynge, men understreker at filmproduksjon foregår i hele landet, og at støtte ikke tildeles basert på geografi.

– Norsk filminstitutt deler ut midler til selskaper og prosjekter uavhengig av hvor i landet de hører til. Det årlige tilskuddet til regionale filmfond og sentre har økt jevnt og ligger nå på over 150 millioner kroner.

Topplister

Maipoleder Hørsdal er på topplista av de som har fått produksjonstilskudd fra NFI. Likevel er hun tydelig på at veien dit har vært lang og ressurskrevende, og minner om at hvert tilslag hviler på en stabel av avslag.

For Hørsdal er det ikke avslagene som bekymrer, men det omfattende søknadsarbeidet som følger hvert prosjekt.

– Tiden vi bruker på søknader, sånn ressursmessig, er enorm, forteller Hørsdal.

Blant alle aktører i filmbransjen er det produsentene som får håndtere de største summene. Et knippe erfarne produsenter dominerer tilskuddene fra NFI, og Oslo-baserte selskaper står bak flertallet av innvilgede prosjekter.

Regissørene er ofte filmens ansikt utad, men i støttesystemet konkurrerer de med mange og fallhøyden er stor. Få får gjennomslag flere ganger, likevel finnes det unntak.

Manusforfattere kan være de mest usynlige brikkene i støttesystemet, men ingen film får penger uten at historien overbeviser først.

Hele lister inkludert antall totalt innvilget, avslått og sum, ligger nederst i artikkelen.

Trange rammer 

Regissør og manusforfatter Lilja Ingolfsdottir har gjennom sin karriere erfart utfordringer med støtteordningene til NFI.  

– Jeg brukte femten år på å få støtte. Det opplevdes ekstremt skjønnsbasert. Min følelse er at konsulenter helst ikke vil ta for høy risiko, for det koster dem om filmen flopper. Dessverre tror jeg ikke det alltid handler om å utvikle kunsten, men også om omdømmet til konsulenten, sier Ingolfsdottir.  

Etter flere avslag var tilbakemeldingen at filmen som senere vant Filmkritikerprisen, «Elskling» (2024), var for utydelig da hun søkte.

Hun mener dette reflekterer en tendens til å favorisere prosjekter som passer inn i etablerte maler, noe som kan hemme kunstnerisk innovasjon.

– Tekst og manus er bare en arbeidsbok. Det er først når du har skutt og klippet at filmen faktisk finnes. Likevel må du levere søknaden som om du vet nøyaktig hva filmen skal bli, sier Ingolfsdottir.   

Regissøren etterlyser ordninger hos NFI hvor filmskapere kan få stipender i de tidlige fasene av prosjektet, uten krav om omfattende dokumentasjon, og fremhever Viken filmsenter som et positivt eksempel.

Den første filmen kan bli din siste 

Rikke Gregersen skal starte å filme sin spillefilmdebut «Suser avgårde» i august. Det er gjennom debutantordningen Neo hun har fått produksjonsstøtte som regissør.  

Tidligere har Gregersen jobbet med både kortfilm, TV-serier og reklame, men dette er første gang hun står bak en langfilm for kino. 

Flere bransjefolk Journalen har snakket med sier at det i bransjen ofte heter at du aldri er bedre enn din siste film, og for mange blir den første også den siste. 

– Jeg føler ikke at jeg står og faller på denne filmen alene, fordi jeg har andre prosjekter bak meg. Allikevel vet jeg at det føles brutalt å bare ha ett forsøk.

«Suser avgårde» fikk produksjonsstøtte på første forsøk, likevel har regissøren lang erfaring med NFI fra tidligere, i tillegg som manusforfatter. 

Gregersen understreker at det å gå fra utviklingsfase til produksjonsstøtte er en utfordrende prosess. 

– Det kan være demotiverende, jeg har et prosjekt jeg har jobbet med i fire søknadsrunder sammen med Motlys. Når den forrige konsulenten var ferdig i sin periode og ble byttet ut, føltes det litt som å starte på nytt.

Tungt å sitte med makten

Likevel forteller Blad at konsulentgruppen har diskutert om det er et feilbegrep som bør oppdateres. At det ikke burde være kriterier, men kvalitetsbegreper.   

– Det brukes hovedsakelig som et kommunikasjonsverktøy mellom oss og søker. Vi har ikke noen sjekklister, det er en helhetlig vurdering, sier Blad. 

Selv om flere begreper står sentralt i vurderingsarbeidet, understreker Blad at det også finnes en iboende subjektivitet i konsulentenes avgjørelser.  

Nettopp derfor har NFI valgt å ansette konsulenter med ulike bakgrunner og perspektiver.  

Blad forteller at søkermengden til støtteordningene hun jobber med har økt, og at det derfor blir viktigere å prioritere tiden riktig.  

 – Å arbeide med saksbehandlingen av søknader er verdens beste jobb, jeg elsker det. Men makten man sitter med kan også være tung noen ganger.  

Hun peker på betydningen av at det finnes flere konsulenter og ulike ordninger, slik at ikke alt avhenger av én persons vurdering. 

Produsent, regissør og manusforfatter fulle lister

Bak hver innvilgede søknad i tabellene skjuler det seg for de fleste en stabel av avslag. Blant produsentene har Finn Gjerdrum kjempet seg gjennom 44 refusjoner og fem innvilgede prosjekter, mens Cornelia Boysen har 22 avslag og bare syv innvilget.

Regissører som Hallvard Bræin sto overfor 25 avslag og bare én tildeling, og Henrik Martin Dahlsbakken 23 avslag og to innvilget.

Blant filmskaperne med høyest andel tilslag finner vi kritikerroste navn som Dag Johan Haugerud og Joachim Trier. Sistnevnte har fått ja på alle sine tre søknader i perioden, og den seneste av dem, “Affeksjonsverdi”, mottok denne måneden Grand Prix-prisen under filmfestivalen i Cannes – som første norske film noen gang.

Manusforfatteren Karsten Fullu har fått ti søknader innvilget i perioden, men opplevde samtidig 43 avslag.