Kalde drinker og hotte tatoveringer

L.A Ink og Miami Ink er begge kjente tatoveringssalonger for de fleste. De ble for alvor plassert på kartet etter at realityprogrammene, basert på deres hverdag, først ble vist på TV-skjermene i 2005. I etterkant av deres suksess har lignende konsepter dukket opp i byer over hele verden. Nå er det Oslo som står for tur.

High class tattoo lounge

For vel en uke siden åpnet Oslos første high class tattoo lounge, Oslo Ink. Med Christian Groeng i spissen tar de et oppgjør med stereotypiene og ønsker å gjøre kroppskunst stuerent. Interiøret er stilfullt og lysekronene glitrer. Hadde det ikke vært for at Dirk Van Der Linden, en 205 høy mann dekket av tatoveringer fra topp til tå, møtte oss innenfor, hadde lokalet minnet mer om et spa enn en tattisbule.

– Det er viktig at det finnes et mangfold av muligheter. Oslo Ink vil være et alternativ for dem som ønsker seg en tatovering, men også ønsker noe mer. Ikke alle ønsker kjøttkaker med brun saus. Det er viktig å ha et alternativ. 

Groeng setter seg godt til rette i en dyp skinnsofa, og legger armene i kors. Tatoveringer dekker begge armene. Han har selv aldri rørt en tatoveringsnål i sitt liv. Det er markedsføring som er hans spesialfelt. Groeng var veldig bevisst på populariteten knyttet til et slikt tatoveringskonsept da han bestemte seg for å satse fulltid på det.

– Jeg valgte bevisst å spille på populariteten blant annet L.A Ink har fått. Selv om dette ikke er et franchisekonsept visste jeg at ved å ta i bruk et slikt navn ville dette øke presseoppmerksomheten rundt salongen vår. Det har vist seg å stemme. Mediesirkuset lot ikke vente på seg, smiler han fornøyd.

Icebar by Ice hotel

Oslo Ink er ikke de eneste som har tatt tak i en utenlandsk forretningsidé og brakt den med seg til Oslo. I november åpnet også Norges første isbar,Ice bar by Ice hotel, som den tredje i verden. Dette er allerede et veletablert konsept i både Tokyo og København. Begge er en videreføring av Ice Hotel konseptet i Jukkasjärvi. Nå vil lillebror Norge prøve seg.

Det er varmt og deilig i Icebar loungen. Forutenom et arktisk interiør er det lite som tyder på at det kun en dør unna er temperaturen på minus fem grader. Joachim Langebrekke Larsen ikler oss varmebeskyttende kapper og følger oss inn.

– Vi ønsker å gi kundene våre en opplevelse utenom det vanlige, overraske med det lille ekstra. Dette er ikke hvilken som helst bar. Vi gir også kunden en kunstopplevelse. Med kunstnerne Arne Berg og Jan Hagløf i spissen er årets tema ”purity with a twist”.  Neste år vil baren se helt annerledes ut. Slik vil vi fornye oss for å bevare interessen blant publikum, forteller en ivrig Langebrekke.

Lyset leker langs veggene og skaper stadig nye spill i isblokkene. Det gir en følelse av noe genuint nordisk. Det er ikke vanskelig å forstå at dette vil kunne bli en turistmagnet. Men en kan spekulere i om det finnes et marked også blant norske borgere.

– Selv om det er reiseselskaper som har vært ivrigst i promoteringen av isbaren, har vi også opplevd stor pågang fra Oslo-borgere. Vi har fått mange bookinger fra firmaer og eventbyråer, men også privat personer som ønsker en annerledes opplevelse. I 2010 har vi budsjettert med 100 000 besøkende, og vi har stor tro på at dette er et realistisk mål, sier Langebrekke.

Motebølge

Trendanalytiker Paal Fure peker på at vi nå er inn i enda en bølge av utenlandske konsepter som strømmer til Norge. Han understreker likevel at dette er langt fra noe nytt fenomen.

– Over lenger tid har det vært en tendens hvor det blir laget norske varianter av internasjonale forretningsideer. Trender fanges opp utenfra og kopieres. Omfanget er ikke større i dag enn det har vært tidligere, men det tar bare en ny form, sier Fure.

Fure mener at hjernene bak forretningsideene sjelden er bevisste på at de er et resultat av en motebølge med en begrenset levetid. Hans beste råd er å fornye seg for å slik ivareta folks interesse.

– De fleste av disse stedene har en levetid på seks til syv år. De er gjerne knyttet til en opplevelse, og har man vært der en gang er det fare for at vi sitter igjen med en ”been there done that” følelse. Utfordringen da blir evnen de har til å reaktualisere seg.