Flere begraves i ensomhet

Ensomme kister i tomme kirker hvor kun prest, organist og representanter fra begravelsesbyrået er til stede. I fjor økte antall begravelser uten pårørende i Oslo med 30 prosent fra året før.

Kommunens ansvar

Ved slike tilfeller er det i henhold til Gravferdsloven kommunen hvor avdøde hadde bopel som skal sørge for et verdig farvel.

I 2011 gjennomførte Oslo kommune 73 slike gravferder. I 2010 var det 57.

Oslo er storbyen i Norge som tar seg av flest slike begravelser, ifølge NRK.

– Jeg tror folk som er enslige gjemmer seg bort, og de trekker til storbyene, sa direktør i Gravferdsetaten Margaret Eckbo til NRK i fjor høst.

Oslo-prest Ivar Skippervold er enig med Eckbo. Skippervold tror det er et rent storby-fenomen som i enkelte tilfeller er selvvalgt.
– Særpreget i en storby muliggjør anonymitet. Årsakene til det kan være mange, sier han.

Det finnes ingen statistikk over alderssammensetningen. Men ifølge Gravferdsetaten i Oslo er det mennesker født på 1930- og 40-tallet som dominerer.

Mer alene

Prest Ivar Skippervold er ikke overrasket. Mot slutten av januar kom også Statistisk Sentralbyrå med en rapport om nordmenns tidsbruk. Ifølge rapporten er nordmenn i gjennomsnitt èn time og tre kvarter mer alene per døgn enn for 20 år siden.

Mest alenetid har de mellom 67 og 74 år. Denne aldersgruppen er alene i 16 timer og seks minutter, noe som er èn og en halv time mer enn eksempelvis aldersgruppen 25 til 44 år.

– Jeg tviler ikke på at denne gruppen er mest alene. Nordmenns sosiale mønster har endret seg. Eldre mennesker vokste opp i en tid da man omgikk hverandre i mer uformelle kretser. I dag har derimot det uformelle felleskapet i på mange måter forsvunnet. Yngre mennesker er ofte aktive i organisasjonslivet, og er derfor sosiale i mer profesjonelle og formelle omgivelser. Enkelte kan forsvinne på grunnen av at de ikke har ressurser til være delaktige, forteller han.

– Ekstra utfordring

Skippervold har selv gjennomført to lignende begravelser. Han forklarer at det er en ekstra utfordring å gjennomføre en gravferd uten pårørende tilstede.

– Det er ingen til å beskrive vedkommende, noe som gjør det hele sårt. Men alle har hatt sine gleder og sorger i løpet av et liv, og som prest må man derfor legge vekt på det menneskelige i en slik situasjon, avslutter han.