Oslokjærlighet på Bymuseet

– Målet med utstillingen er at folk skal få en følelse av hvordan ting henger sammen, sier Linken Apall-Olsen. Hun er avdelingsleder for by- og teaterhistorie ved Bymuseet. Sammen med Mette Møller Mork, leder for marked og kommunikasjonsavdelingen, viser hun rundt på utstillingen.

Kronologisk framstilling

Utstillingen åpner med en modell av Oslo i miniatyr og viser utviklingen av byen kronologisk. I middelalderen var byen like stor som Slottsparken er i dag. Det var ikke plass til mer enn 3000 innbyggere. Dagens ruiner i middelalderparken og på Ladegården, er rester etter datidens Oslo, som lå nedenfor Ekebergåsen. Akershus festning ble strategisk plassert for å kunne forsvare byen fra angrep via havet. Tørrfisk hengende fra taket gir oss en pekepinn på hva de spiste og hvordan det luktet.

– Man skal ikke trenge forkunnskaper om byen for å se utstillingen. Du skal ikke være nødt til å ha akademisk utdanning for å kunne forstå byhistorien. Vi håper at måten vi har uttrykt oss på gjør at vi kan henvende oss til mange, forklarer Mork.

– Hvorfor er det så viktig med en sånn utstilling?

– Vi mener at hvis man vet mer, så bryr man seg mer om stedet. Man lar ikke hva som helst skje, uten å forholde seg til det. Hvis flere forholder seg og bryr seg, så blir det bedre for alle, sier Apall-Olsen. Mennesker henger ikke fra et løst sted vi bryr oss, og stedet du er i fra er en del av identiteten din, fortsetter hun.

Kvadraturen

Opp en trapp, på veggen til høyre, henger et stort bilde av Trond Klausen og hans familie. Han var borgermester under den store brannen i 1624. Etter tragedien bestemte kong Christian IV at byen skulle flyttes bort til festningen og legges i et rutenett – det som i dag kalles Kvadraturen. Ved første øyekast kan de se ut som Klausen hadde tre koner og veldig mange barn.

– Det er feil, forklarer avdelingslederen.

Kvinnen han sitter ved siden av på bildet har en hodeskalle i hånden, som symboliserer at hun er død. Kvinnen ved siden av henne har ikke hodeplagget for gifte kvinner. Det har den siste kvinnen, så det var bare hun som var hans kone da bildet ble malt. I tillegg er det tre barn som flyr i himmelen som engler, de symboliserer barna som ikke overlevde.

– Vi prøver også å minne om at Trond Klausen var andre generasjons innvandrer. Når man ser på byens historie, så er det veldig mye innvandrere og innflyttere. Spesielt under reformasjonen kom det mye kirkefolk fra Tyskland, som allerede var reformert. Offiserstanden i norsk militær var nesten bare tyskere, forteller Apall-Olsen.

UtstillingFoto: Aleksander MyklebustGrünerløkka

For å få folk til å flytte inn til det nye Christiania fristet kongen med noe som heter løkker. Det var områder utenfor byen hvor folk kunne ha dyrene sine. På den tiden var det ikke vanlig å ha butikker, så folk var avhengig av å ha et sted å holde dyrene, dyrke poteter som kom til Norge på 1700 tallet, og andre grønnsaker. Det er fra disse løkkene at navn som Grünerløkka og Tullinløkka kommer fra.

– Navnet Grünerløkka kommer faktisk fra Fredrik Grüner, som det henger et portrett av der nede. Grüners løkke, sier Apall-Olsen.

Avdelingslederen minner om at de velstående som drev gårdene på løkkene ikke gjorde alt på egenhånd. De hadde gjerne leiledninger og husmenn til å passe på. Og det var en stor del av befolkningen som jobbet der og bodde i forstedene. Her var det ikke så strengt hva slags erhverv man hadde, og det var flere håndverkere.

Et selvstendig Norge

Fra 1814 fikk Norge sin egen grunnlov. Også dette har fått plass i utstillingen. Industrien langs Akerselva vokste enormt fra 1846, og det var kraftig befolkningsøkning. De begynte å massebygge på Grünerløkka for å få plass til alle innflytterne fra resten av Norge, og innvandrerne som kom bl.a. fra Sverige.

– De møttes på torget for å handle. Bønder kom inn til byen og byfolket handlet, forteller Apall-Olsen og viser fram et maleri fra Domkirken i Oslo . Det viser bønder og embetsmenn på torget, med Henrik Wergeland fint plassert i midten. 

Oslo ble på 1800-tallet et administrasjonssentrum med jurister og folk som hadde innsikt i økonomi. Borgerskapet hadde ideer og var med på å forandre byen. Et kulturliv skapes og en bevissthet om hva som er norsk vokser.

Skillet mellom øst og vest begynte allerede på denne tiden. Apall-Olsen forteller at de velstående begynte å flytte nærmere kongen da slottet var ferdig. Arbeidere bosatte seg nærme Akerselva fordi de ville bo nærme jobbene sine. Skillet gikk et kvartal nedenfor Domkirken, nærmere Akerselva.

– Kvinner tjente halvparten av menn, og barn tjente halvparten av kvinner. Lønna var så lav at de brukte opptil 70 prosent på mat. Folk flyttet mye og byttet jobber ofte, alt for å forbedre levekårene sine, sier Apall-Olsen.

 Utstilling_OsLoveFoto: Aleksander MyklebustFilm fra 1900-tallet

En film fra 1900-tallet forteller at det er mange innvandrere. Ifølge Apall-Olsen snakket de mye om det på denne tiden.

– Det er mange som tror at det er nå vi ser innvandrere, men det stemmer ikke. Det var på denne tiden innvandrere overalt, innvandrere fra Europa, spesielt svensker. Det var også  mange innflyttere fra resten av Norge.

En annen film forteller om innflytterne til Oslo. Filmen viser et klasserom, hvor læreren spør elevene hvor mange som har begge foreldre født i Oslo. Åtte av tredve rekker opp hånda.

– Vi synes det er viktig å understreke at Oslo alltid har hatt mange innvandrere og innflyttere, sier Apall-Olsen.

– Mener dere at utstillingen er ærlig, eller glorifiserer dere litt?

– Nei, vi har laget utstillinger av negative ting og. Vi prøver å ta opp utfordringene som har rammet byen.

Ustillingen om 1900-tallet er fortellingen om det nye Norge. Man vil bekjempe problemer med dårlige leveforhold: Tuberkolose, underernæring og feilernæring. Staten tar mange grep, og den blir stor – den begynner å bestemme, forteller Apall-Olsen.

Den tyske okkupasjonen av Norge er også viet plass, men Apall-Olsen sier at de er mest opptatt av å vise det nye Norge. Hun tar oss med til en vegg som viser byggingen av drabanbyene.

– Man ville bygge småbyer utenfor byen, og derfor måtte man ha t-bane, et godt trikkenett og busser for å få byen til å fungere.

Oslo dobbelt så stort

I 1948 ble Oslo dobbelt så stort, og det er denne byen vi bor i i dag. Den siste delen av utstillingen viser at deler av befolkningen krevde rettigheter gjennom kvinne- og homobeveglsen. Flere studenter betydde at Universitetet måtte bygges ut. I 1970 var 20 prosent under utdanning. Den siste delen av utstillingen viser hvordan det er i Oslo i dag, men også at det er noen ting igjen, blant annet ønsket om en fjordby og utbyggingen i Bjørvika.

– Vi vil vise det sammensatte. En femdel av oslofolk har foreldre født utenfor Europa, og entredel har utenlandsk herkomst. Igjen, hvor mange prosent av oss er født i Oslo? spør Apall-Olsen.

Ved utgangen vises bilder fra Bjerke videregående og Linderud ungdomsskole. Her ligger det lapper der de besøkende kan skrive hva som er verst og best i Oslo. Et lite barn har skrevet: Skolen og vennene mine, at vi kan gå på kino, restaurant og kjøre t-bane. Men det dumme er at noen ikke har penger til mat, og at bestefar ikke bor her.