Guyana er elsket, men forlatt

På universitetet i Guyana søker studentene tilflukt for solen under et tre. Gradestokken nærmer seg 40 grader. En gruppe på ti kommunikasjonsstudenter snakker om dagens forelesning i skyggen. Skal vi tro statistikken, er det kun tre av dem igjen i Guyana om et år. De resterende syv har sannsynligvis reist til Canada, USA eller andre land i Karibia. Hvorfor?

– Jeg trenger en jobb. For meg er det ingen vits i å bli her, når jeg er ferdig utdannet finnes det ingen som er i stand til å betale meg for de kvalifikasjonene jeg har, sier Devana Livan (22).

Hun er snart ferdig utdannet innen medisinsk teknologi, og vet at hun snart må tenke på å si farvel til hjemlandet.

– Prisen på mat og transport her samsvarer ikke med lønnen. Det å leve er også veldig dyrt. Leia er så dyr at man knapt har råd til mat etter å ha betalt den. Pengene strekker rett og slett ikke til, derfor velger mange å dra, sier Livan.

Mangel på jobb og kompetanse

Guyana er det eneste engelskspråklige landet i Sør-Amerika, og studentene er derfor ofte attraktive jobbsøkere i engelskspråklige land. Når myndighetene ennå ikke har lyktes i å snu trenden, fører det til mangel på kompetanse i skolen, på sykehusene og en rekke andre felt.

– Hjerneflukten er en av de viktigste årsakene til mangelen på kompetanse både i den offentlige sektoren og den private sektoren i Guyana, lyder en leder i Guyana Times.

Livan på sin side, mener det er nær sagt umulig å få en jobb som samsvarer med kvalifikasjonene en har.

– Jobbmarkedet er veldig snevert. Hvis du skulle slumpe til å finne en jobb som matcher dine kvalifikasjoner, må du ikke tro at stillingen er ledig, sier hun.

Å elske sitt fedreland

La Kita Hary er kommunikasjonsstudent, og har også vurdert å flytte fra Guyana. Men for lave lønninger og mangel på jobber til tross – det har hun ikke samvittighet til.

– Jeg trives her. Også har jeg ikke engang sett særlig av landet mitt heller. Jeg har aldri sett en havskillpadde – og Guyana er kjent for havskilpadder! Og jeg kommer aldri til å se Roraima-fjellet hvis jeg bare stikker av, resonnerer Hary.

De av vennene hennes som vil dra, har størst drømmer om USA.

– De sier «wow, det ser så mye bedre ut enn her, la oss dra!». Og i øyeblikket de får muligheten, drar de. De dolker landet sitt i ryggen uten så mye som å blunke, mener Hary.

- Er det slik du ser på det, å dolke landet sitt i ryggen?

– Jeg ser på det som upatriotisk. Hvis du elsker noe, hvorfor prøver du ikke i det minste å hjelpe det? Hva kommer til å skje med Guyana hvis alle drar til et bedre og mer utviklet land, spør Hary retorisk.

- Slutt å klage

La Kita Harry er ikke alene om å være urolig for Guyanas fremtid. Både myndigheter og private arbeidsgivere har uttrykt bekymring for landets fremtid. Økonomiprofessor Jagdish Bhagwatti, mener derimot at landet må prøve å snu hjerneflukten til noe positivt:

– Slutt å klage over at den utdannede eliten ikke kommer hjem igjen. Styrk heller båndene til de som bosetter seg i utlandet, slik at de kan hjelpe sine hjemland derfra, sier han til avisen Stabroek News.

Livan har også planer om å hjelpe hjemlandet sitt når hun flytter.

– Jeg tror det er lettere å hjelpe Guyana fra utlandet, for der blir man faktisk betalt for det man kan. Man kan spare penger, og sende litt hjem. Kanskje har man tilogmed spart nok penger til at man kan opprette en bedrift her, sier Livan.

Må dra

Harry og Livan sitter sammen på en benk på universitetsplassen. Hary føler ikke at hun kan dra. Hun vil stelle med moren når hun blir gammel, akkurat som moren hjelper til med å betale for utdannelsen hennes nå. Livan derimot må dra, det finnes ikke noe alternativ. Det blir trist å dra fra venner og familie, men store deler av familien hennes har dratt uansett. Livan skal ha en jobb hun er kvalifisert til, og hun skal ha lønna hun fortjener.

– Det er ikke så mye en person kan gjøre her i Guyana. Lærerne våre drar jo. Før pleide de å være velutdannede, de hadde tid til å lære bort til studentene, å sikre Guyanas fremtid. Men lærerne blir underbetalt, så de drar. Hvis du spør en som har migrert, er jeg sikker på at han sier «Jeg elsker Guyana, jeg ville gjerne blitt, men jeg har ikke råd», sier Livan.

- Hvordan ser du for deg fremtiden din?

– Lys... og uforutsigbar, avslutter Livan.