Liberal medielov uten funksjon

”I den Russiske Føderasjonen skal innhenting, mottak, produksjon og formidling av massekommunikasjon (…) ikke bli ilagt noen restriksjoner.”

Lov om massemedia, Den russiske føderasjon.

Selv om Russland har et forholdsvis liberalt medielovverk, blir landet rangert som nummer 175 av 196 land i verden når det handler om pressefrihet. Dette kommer frem i en publikasjon av Freedom House i 2010.

Vold mot og drap på journalister, søksmål mot kritiske journalister og et rettssystem som ikke dømmer kriminelle som begår vold mot journalister, er faktorer som gjør Russland til ett av de vanskeligste landene å være journalist i.

1406 drap

Committee to Protect Journalists (CPJ) startet i 1992 å kartlegge hvor mange journalister som blir drept i verden, og hvor mange av drapene som er forbundet med det arbeidet journalisten drev med.

Siden 1992 har 1406 journalister blitt drept rundt omkring i verden. I 861 av drapene mener CPJ at de er motivert som direkte følge av journalistens virke. Resten har ikke organisasjonen noe bekreftet motiv for.

Etter Irak (149), Filippinene (71) og Algerie (60) har Russland flest drap som er motivert av journalistens virke, med sine 52 drap siden 1992. Det tilsvarer litt over 6 prosent av journalistdrapene på verdensbasis.

Før 1992

Inna Sangadzhieva fra Helsingforskomiteen vokste opp i Sovjetunionen. Hun forteller at det ikke fantes pressefrihet i denne perioden. Det var først i 1985, året hun mener Sovjetunionen falt gjennom president Midhael Gorbatsjovs glasnost - og perestrojkapolitikk, at en uavhengig presse brått begynte å ta form.

- Vi hadde god tilgang på forskjellige medier, men alt var stappfullt av propaganda. Det var ingen muligheter for uavhengig journalistikk, forteller Sangadzhieva.

- Men det fantes undergrunnsredaksjoner. Svært hemmelige opplegg, som bare venner og kjente hadde tilgang til. Det var det nærmeste man kunne komme uavhengig og kritisk journalistikk. For de som arbeidet med det, var det veldig risikabelt. Mange ble arrestert av KGB.

Fiktive lover

I 2003 slapp den russiske journalisten Grigorij Pasko ut fra fengsel. Han hadde sonet 18 måneder for høyforræderi mot den russiske stat. Pasko avslørte at den russiske stillehavsflåten slapp ut radioaktivt avfall i Stillehavet.

Lovverket han ble dømt etter, et militært dekret, er hemmeligholdt, så ingen andre enn juryen i saken vet hva han ble dømt for. Etter hvert ble store deler av lovverket som ble brukt mot Pasko, erkjent ugyldig av russisk høyesterett.

Ærekrenkelse

The New York Times avslørte i romjulen hva som ofte skjer i russiske rettssaler: Anklageren blir selv anklaget.

Menneskerettighetsforkjemperen Natalya K. Estemirova ble drept i 2009. Da den første rettssaken i forbindelse med drapet startet, var det ikke den antatte morderen som var tiltalt. Natalyas venn Oleg P. Orlov satt på tiltalebenken. Anklagen var ærekrenkelse. Han hadde nemlig pekt ut den han mente var drapsmannen: Den Kreml-innsatte lederen i Tsjetsjenia. Etterforskningen av selve drapet har ikke ført noen vei.

Mister akkreditering

Ifølge Den norske Helsingforskomité er et annet knep for å kneble journalister og frata dem akreditteringen. For å kunne virke som journalist i Russland, må man ha akredittering. Dersom en journalist skriver kritisk, kan den som kritiseres, gå til søksmål mot journalisten. Dette skjedde med 31 journalister i 2010, ifølge Helsingforskomiteen. Som regel kan journalisten få tilbake akreditteringen gjennom en rettssak, men han vil bli midlertidig kneblet.