- Hvorfor ble jeg overvåket?
I 17 år ble den samiske journalisten Johs. Kalvemo ulovlig overvåket av Politiets Overvåkningstjenteste (POT). 20 år etter at overvåkingen opphørte, har han ennå ikke fått svar på hvorfor.
Stortingets store eikedører smeller igjen. Støyen av oslogatene blir erstattet av den tomme, men ærverdige klangen i hallen innenfor. Rutinemessig går Johs Kalvemo gjennom gangene til NRKs stortingsstudio, der han etter hvert har lest inn og kommentert nyhetssaker av samisk interesse i nesten førti år.
Fra oppunder taket skuer en av maler Gunnar Larges seks stortingsfugler ned på 62-åringen. Den statlige overvåkingen har ikke alltid vært like fornøyelig.
- Jeg oppdaget det faktisk da jeg jobbet med et dokumentarprosjekt om etnisk overvåking i 2001, i forbindelse med Lund-rapporten, forteller Kalvemo.
- En kollega rådet meg til å søke om innsynsrett selv, og der stod det svart på hvitt: Fra 1975 til 1992 ble alle tjenestereisene mine overvåket. POT visste hvem jeg snakket med, hvor, og til hvilke klokkeslett.
POT tilsvarte det som i dag heter Politiets sikkerhetstjeneste.
Elleve år senere har Kalvemo ennå ikke fått vite hvorfor han ble overvåket. Da daværende justisminister Odd Einar Dørum i Stortingets spørretime ble spurt ut om overvåkingen, svarte han generelt at "Man overvåkes ikke fordi man er journalist eller ut fra etnisk bakgrunn". Kalvemos spørsmål siden da har vært enkelt.
- Hvorfor faen ble jeg overvåket da?
Ikke den eneste
Kalvemo er ikke alene om å ha vært samisk journalist i POTs søkelys. I NRK-programmet "Frykten for de grenseløse" fra 2002, fremkommer det opplysninger om at NRK Sameradioen og samiske aviser har vært under POTs lupe. Mappen til tidligere NRK Sameradioen- sjef Odd Mathis Hætta viser observasjon av en reise fra så langt tilbake som 1963.
- Det er ikke lenge siden jeg sluttet å bli tatt ut til ekstrakontroll når jeg skulle reise med fly, sier Hætta.
- I Vadsø ble jeg stanset automatisk hver eneste gang, selv om jeg bare reiste med håndbagasje.
Og POT gikk lenger enn bare å observere reiser, mener Hætta selv.
- De overvåket telefonen til moren min, og mens jeg arbeidet som lærer var det en lærerkollega som ble bedt om å følge med på meg.
Fikk besøk på hotellrommet
En annen NRK-journalist som opplevde POTs nærvær var Jan Rise Pedersen. Han dekket Alta-aksjonen i tre år, og det siste året fikk han en kveld besøk av POT på hotellet.
- Det kom en kar og ba meg om å utlevere informasjon til dem.
For Pedersen var det ikke tvil om hva som var POTs motivasjon.
- De ville forsøke å kartlegge de samiske miljøene. De ville vite hva folk planla. Jeg sa selvfølgelig nei.
POTs "venner"
Når det gjelder POTs forsøk på å samle informanter i de samiske områdene reagerer ikke tidligere justisminister Odd Einar Dørum videre på dette.
- Det var POTs oppgave å ha venner, og det er det for Politiets Sikkerhetstjeneste i dag også. Det er viktig å ha informanter som tipser om lovstridigheter.
Etter at Dørum, på forespørsel fra Journalen, ser på sakene til Kalvemo og Hætta igjen, har han lite nytt til de to journalistene.
-Jeg mente og mener at innsynsordningen skulle gi de svar som var mulig å gi, skriver Dørum i en tekstmelding.
Trekker egne slutninger
Elleve år etter at Dørum i spørretimen svarte på spørsmål om Kalvemo og Hætta, vandrer Kalvemo som så mange ganger før forbi dørene inn til stortingssalen. Han er skuffet over at ikke den tidligere justisministeren kan fortelle mer.
- Nå som perioden med den kalde krigen er over, hadde jeg nok forventet mer åpenhet fra Dørum, sier han.
NRKveteranen tror ikke lenger han vil få noe svar på hvorfor overvåkingen skjedde, og har måttet nøye seg med sine egne teorier.
- Når Dørum bruker ordlyden "var mulig å gi", gir det en del rom til å tenke. POT var nok ikke helt trygg på samene. Mistanken var at det var samarbeid mellom norske, svenske og finske samer.
Kalvemo forteller at den eneste organisasjonen han har vært med i, er en svømmeklubb, aldri noe i nærheten av politiske organisasjoner eller bevegelser. Men dette mener Kalvemo var uvesentlig for POT.
- Samiske journalister ble nærmest sett på som aktivister på den tiden.