I verdenstoppen blant medier for urfolk
Få steder i verden har så gode urfolksmedier som i Norge.
- Svært mange urfolk har ikke noe medietilbud overhodet, og jeg vil si at ytringsfriheten for disse folkegruppene ikke er til stede. Man har ikke ytringsfrihet om det ikke finnes noen arena å ytre seg på, sier Nils Johan Hætta.
Han er direktør i NRK Sápmi og leder i World Indigenous Television Broadcasting Network (WITBN). Nettverket består av tolv urfolks-TV-stasjoner rundt om i verden, blant annet i Norge, Australia, Taiwan, USA og New Zealand.
Hætta syns tilstanden for de samiske mediene i Norge på langt nær er så bra som den burde ha vært. For eksempel mener han det skulle ha vært en egen samisk TV-kanal, slik de fleste andre medlemmene i WITBN har.
NRK Sápmi har per i dag bare sendetid på NRKs ordinære kanaler, som NRK1. Likevel påpeker Hætta at situasjonen i Norge er svært god i forhold til i mange andre land.
- Medlemmene i WITBN er nok dem av urfolkspressen som har høyest grad av pressefrihet, de er blant eliten av urfolksmedier, kan man si.
Styrker samfunnet
Henry Ulvenes er same og bosatt i Oslo og følger med på samiske medier i Norge. Gjennom urfolksmagasinet Davgi får han et innblikk i andre urfolks levekår i verden. Han er skremt over det han ser.
- Det er jo andre urfolk rundt omkring i verden som er veldig undertrykt, så jeg er glad for at vi har kommet så langt som vi har. At vi har egne medier, styrker definitivt det samiske samfunnet. Det er ikke alle urfolk som er så heldige, mener Henry.
Få urfolksmedier
Arne Johansen Ijæs i Gáldu, kompetansesenter for urfolks rettigheter, mener det står veldig bra til for urfolksmediene i Norge
- Det er få steder i verden det er så gode urfolksmedier som i Norge. Det er svært viktig med samiske medier for å bygge opp det samiske i nasjonen og å utvikle lover og regler. Da trenger man mediene.
Det er få land i verden som har egne medier for urfolk i det hele tatt, ifølge Johannesen Ijæs, og i mange land er det en utfordring at ikke så mange snakker urfolksspråkene, for eksempel som i New Zealand.
- I disse landene bruker også urfolksmediene det offisielle språket i landet, f.eks engelsk, og mediene konsentrerer seg om eget innhold for urfolk, sier Johannesen Ijæs.
Andre kår
Selv landene som har medlemmer i World Indigenous Television Broadcasting Network finnes det medier som ikke tør drive med ordentlig journalistikk av frykt for myndighetene, sier WITBN-leder Hætta.
I Taiwan er det eksempelvis ikke like stor grad av ytrings- og pressefrihet, fordi journalistene i Taiwan Indigenous TV, som er medlem av WITBN, må ta hensyn til politiske signaler i landet. De er som alle andre avhengige av økonomisk støtte og kan ikke være like kritiske mot myndighetene som urfolksmedier i de vestlige landene, i frykt for å miste denne.
Pressefriheten er nærmest ikke-eksisterende for urfolk i Latin-Amerika. I Guatemala er de nå så vidt i gang med TV-stasjon for mayaindianerne, men det kan være en stor utfordring å starte opp en TV-stasjonen når man ikke har noe å bygge den på.
- De har ingen erfaring, ingen profesjonelle medarbeidere, og knapt nok penger til å drive stasjonen. De er veldig i oppstartsfasen, så det er vel mer i navnet enn i gavnet, sier Hætta.
Hege MarsteinHege Marstein. Pressefrihet samer. Foto: Kristine Lindebø.jpg
Utenkelig uten
I Norge har de siste generasjoners samer vokst opp med samiske medier. Hege Elisabeth Marstein er leder av Oslo Sámiid Searvi, Oslo sameforening, og bruker samiske medier ofte, særlig på internett og gjennom sosiale medier. Hun kan ikke forestille seg et Norge uten.
- Det ville blitt som om man la ned hele pressen i Oslo. Hvis noe skjedde i verden, ville ingen vite om det, det hadde ikke gått an. Man trenger jo informasjon.
URFOLKSMEDIER
- World Indigenous Television Broadcasting Network har tolv medlemmer.
- Mange urbefolkningsgrupper har ikke egne medier i det hele tatt, blant annet i store deler av Latin-Amerika og Afrika.
- I Norge er NRK Sápmi og avisene Ságat og Ávvir de største mediene for samefolket.