Rekordvekst for ultraløp
For flere og flere er ikke maraton langt nok. I 2002 fantes det kun ett fast ultraløp i Norge. I år er det registrert hele 25 løp.
Ved Sørlihavna på Lørenskog står ti løpere samlet på gangveien. De er kledd i tights, sko med god demping og tynne løpejakker i det tette snøværet. Den lette hoppingen fra et ben til et annet tyder på at treningstøyet ikke egner seg for å stå stille i vintersesongen.
Olav Engen, leder av Romerike Ultraløperklubb viser frem de blå joggeskoene.
– Jeg har kjøpt dem på nettet, sier han til en av løpskameratene.
Mens de fortsetter å diskutere joggesko, forteller John Lund om sitt første møte med sporten. Han hadde tidligere erfaring med maratonløping, men ultraløp skullle vise seg å bli noe helt annet.
– Her driver vi ikke med sprint, sier Engen. De to mennene bryter ut i latter.
Fra seks timer til seks dager
Ultraløp er trolig den mest ekstreme langdistansegrenen innenfor løping. Et løp kan kalles et ultraløp når det er lengre enn et maraton (42,195 km), men de fleste ultraløp ligger på mellom 50 og 100 km. Andre går over flere dager hvor distansen blir betydlig lengre.
De siste årene har både antall løp og antall løpere økt betraktelig i Norge. I 2005 ble det første 6-timersløpet arrangert. I år, ti år senere, går det første 6-dagersløpet av stabelen.
– Bør ikke bli en folkebevegelse
Erik Nossum, en av løperne i Romerike Ultraløperklubb, forteller at alle typer mennesker kan starte med ultraløp.
– Mange tror slik løping er svært belastende, men det er det ikke siden vi løper så rolig, sier Nossum.
Nossum har selv hatt få problemer med skader, til tross for mange år med ultraløping.
Professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole, Jostein Hallén, mener at selv godt trente ultraløpere står i stor fare for å overbelaste muskler, sener og ledd.
– Samtidig må vi se på forskjellen mellom trening og konkurranse. Trening i seg selv ser vi på som et gode, men i en konkurranse er du så innstilt på å ikke gi deg, at du slutter å ta imot signaler fra kroppen, sier han.
Hallén innrømmer likevel at han synes denne type prestasjoner er imponerende, men mener ikke alle kan drive med ultraløp.
– Jeg er uenig i at dette skal bli en folkebevegelse, sier han.
Ungdomsskolelærer til VM i 200 km
En av dem som har latt seg rive med av lange løp er ungdomsskolelærer Therese Falk. Hun løp sitt første maraton for et par år siden og har siden deltatt i flere ultraløp. Denne lørdags formiddagen er hun på trening med Romerike Ultraløperklubb.
– Dette går jo ikke ut over noe annet enn TV-titting, så sånn sett synes jeg det bare er deilig, sier Falk.
I fjor var hun en av fem kvinner i Norge som løp over 200 km under 24-timersløpet på Bislett.
– Løpingen er bra for psyken også, ikke bare kroppen, sier hun og hopper litt opp og ned for å riste av seg kulden.
Hun blir avbrutt idet lederen av klubben, Olav Engen kommer bort.
– Forresten så er du kvalifisert til VM i 200km i Torino til sommeren, eller du kommer til å bli det, ivrer han. Falks ansikt sprekker opp i et bredt smil.
– Er jeg virkelig det ? Oi, da må jeg jo begynne å trene for alvor, sier hun og gir Engen en klem.
Se intervju med løpere fra Romerike Ultraløperklubb:
Uttrykk for selvkontroll
Gunnar Breivik, professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges idrettshøgskole, forteller at utholdenhetsidretter som løping, sykling og skigåing har hatt en markant økende popularitet de siste 25 årene. Folk flest ser på disse idrettene som kjernesunne.
– I et samfunn hvor det er lett å være lat, blir sunnhet et ideal, og det vil alltid være noen som ønsker å tøye grensene mer og mer, sier Breivik.
Jostein Hallén er enig med Breivik og tror folk blir tiltrukket av det ekstreme.
– Alt som er ekstremt blir jo litt hypet opp. Det er også noe pirrende ved å gjøre noe som ikke alle andre gjør. Hvis du ser på verdensbasis er det nå mange tusen som løper maraton, og da blir det kanskje ikke bra nok lenger for en litt oversprek mosjonist.
Gunnar Breivik mener interessen for å tøye grensene vil fortsette i fremtiden, da mange i dagens samfunn føler de må prestere på flere arenaer.
– Det er eksempelvis sett på som et stort pluss i næringslivet at du har løpt Birkebeinerløpet. Man ser tendenser til at folk som jobber mye, også trener mye. Trening blir et bilde på stor selvkontroll, påpeker han.