Historien formet tysk media

Tyskland har vært gjennom mange historiske faser gjennom de siste 100 årene, og det har også hatt stor påvirkning på tyske medier. Adolf Hitlers Tyskland gjorde seg til eksperter på propaganda og Axel Springer skapte eksperter på tabloidpressen.

Verdens første dagsavis

Tysk avishistorie er 350 år gammel og dermed en av verdens eldste. I 1660 ble verdens første dagsavis Leipziger Zeitung etablert i Tyskland, omtrent 200 år etter at Johann Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i samme land. Gjennom 1700- og 1800-tallet ble det stadig flere aviser, men de måtte gjennom streng sensur og politiske saker ble sjelden omtalt.

 

Etter at keiser Wilhelm II måtte gå av i 1918 da Tyskland hadde tapt i 1. verdenskrig, ble den stabile og demokratiske Weimar-republikken opprettet. Dette medførte stor pressefrihet for tyske aviser.

De 12 brune årene

Pressefriheten skulle imidlertid ikke vare lenge. Da Adolf Hitler og hans parti NSDAP kom til makten i 1933, ble propaganda innført i stor målestokk. I de 12 årene frem til Det tredje rikets fall i 1945, ble propaganda brukt i stort omfang for å spre det nazistiske budskap.

 

Det delte Tyskland

Etter 2. verdenskrig ble Tyskland delt mellom øst og vest. De to statene Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland (BRD) fikk vidt forskjellig pressefrihet. I Øst-Tyskland ble mediene underlagt streng sensur og propagandaen fortsatte, mens i Vest-Tyskland var det i utgangspunktet full pressefrihet.

 

Les mer om DDR-pressen her

– Amerikanerne innførte et demokratisk Vest-Tyskland med et viktig skille mellom stat og presse, sier tidligere Aftenposten-korrespondent i Berlin, Trygve Monsen.

Radiokanalen RIAS var et av de viktigste presseorganene i Vest-Tyskland. I dag er radiokanalen tatt over av den regionale Deutschlandradio, men det er fortsatt mange spor etter DDR og Vest-Tyskland. Et av dem er en stor "Störsender", en kjempemaskin som er plassert i foajéen i redaksjonen.

Maskinen ble brukt av DDR til å forstyrre signalene fra RIAS slik at ingen i Øst-Berlin kunne høre hva som ble sendt. Margarete Wohland, en av medarbeidere i Deutschlandradio, forteller at de har maskinen stående for å vise at det ikke lenger er noen som skal forstyrre signalene eller fortelle folk hva de skal høre på.

Brudd på pressefriheten forekom likevel også i vest. En av de mest kjente eksemplene er Spiegel-affæren som brøt løs i 1962. Der Spiegel var den gang, som nå, Europas mest solgte ukentlige tidsskrift. Da Der Spiegel avslørte at det tyske forsvaret var i svært dårlig forfatning, arrangerte den tyske forsvarsministeren razzia mot tidsskriftet. Både redaktøren og eieren av Der Spiegel ble arrestert for å ha avslørt statshemmeligheter, men de ble senere løslatt.

– Etter krigen ville man være tydelig på at et formelt vern på totalitære holdninger er nødvendig, og særlig etter Spiegel-affæren ble det veldig mye bedre, sier Monsen.

Sensur på begge sider

I radiokanalen Deutschlandradio forteller journalist Hans-Joakim Wiese litt om hvordan det var å jobbe som radiojournalist i Vest-Tyskland og RIAS:

– Her var det forsåvidt ingen pressefrihet, sier han.

– Vi hadde en del strenge restriksjoner, og alt måtte selvfølgelig gå gjennom myndighetene. Ingenting kunne være USA- eller Israelfiendlig. Men det var nok allikevel litt annerledes enn i DDR. Der fikk de ikke lov til å publisere positive saker om vesten, engang.

Med ett bryter en av hans kolleger, Ulrich Ziegel, inn:

– Men vi fikk jo heller ikke skrive positivt om DDR?

– Det var vel ikke noe positivt å skrive om DDR heller, så det gjorde oss ingenting, svarer Wiese med et smil.

Axel den store

Storkonsernet Springer, som Günther Wallraff lurte trill rundt på 1970-tallet, står fremdeles usedvanlig sterkt i Tyskland.

Axel Springer-konsernet er et tysk mediekonsern som blant annet gir ut  Die Welt og Bild, som er Europas største avis. Konsernet ble startet av Axel Springer i 1946, og har sitt hovedkvarter i et enormt gullfarget hus i sentrum av Berlin. Konsernet har datterselskaper i Spania, Frankrike, Sveits og Russland.

Axel Springer-pressen har et eget sett med verdier som gründeren selv skrev ned da han startet selskapet, og som alle må undertegne på. De er som følger:

1. En ubetinget forpliktelse til å fremme en liberal lovgivning i Tyskland, som en del av det vestlige samfunnet,
2. Å sørge for en forening av det jødiske og det tyske folk, dermed også støtte staten Israel,
3. Å styrke det transatlantiske forholdet, altså forholdet til USA,
4. Å forakte en hver form for politisk totalitet,
5. Å forsvare den frie, sosialistiske markedsøkonomien

Kraftig kritisert

På 1960-tallet ble Springer-pressen kraftig kritisert, blant annet for å misbruke pressefriheten gjennom å ”hetse folket” i store aviser som Bild. Det hele eskalerte da en studentaksjonsleder ved navn Rudi Dutschke ble drept av en mann kalt Josef Bachmann og avisa Bild ble anklaget for å stå bak.

Den velkjente forkledningskunstneren Günther Wallraff jobbet i tre og en halv måned som redaktør i avisen Bild. Deretter ga han ut en bok med sine erfaringer, kalt Der Aufmacher (Avsløringen). I boka kritiserer han åpenlyst Bild sine arbeidsmetoder. Springer-forlaget har gått til søksmål mot Wallraff gjentatte ganger. Wallraff vant hver gang.

I dag mener journalister i Springer-pressen at forholdene har forbedret seg drastisk, og at avisenes innhold ikke lenger er politisk ladet på samme måte. Allikevel må det fortsatt undertegnes på de overnevnte punktene. Springer-pressen har dessuten startet opp en egen skole, Springer-akademiet, som også er å finne i det gullfarvede høyhuset, og utdanner journalister til bruk i eget forlag.

Et samlet Tyskland

Etter gjenforeningen av Tyskland i 1990 ble landets medier tilgjengelige for alle tyskere. Full pressefrihet gjaldt for hele Tyskland for første gang på 57 år.

– I dag er pressefriheten vel så god i Tyskland som i Norge, mener Trygve Monsen.

– Pressen er like uavhengig som i Norge, det finnes ikke lenger partipresse.

Dagens presse er desentralisert, det vil si at alle aviser og medieorganer er fordelt på hver delstat, og ingenting styres sentralt. Dette ble gjort for at staten ikke skal kunne bruke mediene som et propaganda-apparat for landet igjen.

– Det er også et mye større formelt skille mellom presse og makten. Det har mye å gjøre med at bestemmelsen i den tyske grunnloven kom mye senere enn i den norske, sier han.

Les mer om pressen i dagens Tyskland her

Politikerne tar kontakt

Selv om propagandaen er borte, er det også i dag politikerne som tar kontakt med pressen.

– Når pressen møter politikere, er det politikerne som går til pressen, i formaliserte former. I Norge er det motsatt, sier Monsen og legger til:

– Man må huske på at Tyskland har 20 ganger flere journalister enn Norge, noe som gjør det heftig på pressekonferanser. Det er en voldsom stor forskjell der.