Wikileaks: Ulovlig spionasje eller pressefrihetens riddere?
Selv om pressefriheten er grunnlovsfestet i USA, slås det hardt ned på nettstedet Wikileaks. – De skinnende paragrafene i grunnloven er ikke alltid like blanke i virkeligheten, sier historieprofessor Ole Moen.
Etter at Wikileaks åpnet slusene i 2006, har en overveldende masse hemmeligstemplet informasjon blitt eksponert for enhver nysgjerrig nettbruker. Journalister fra hele verden har nå muligheten til å fråtse i alt fra islandske bankhemmeligheter til scientologenes skjulte tekster.
Den amerikanske regjeringen har imidlertid satt i gang en klappjakt for å få satt en stopper for organisasjonen. De mener at lekkasjene truer rikets sikkerhet og setter liv i fare.
Selv sier WikiLeaks at målet er å eksponere bedrifters, organisasjoners og regjeringers hemmeligheter. Og resultatet? Et gjennomsiktig samfunn der uetisk virksomhet som korrupsjon ikke eksisterer.
Se en tidslinje som viser WikiLeaks' mest omtalte lekkasjer gjennom tidene.
Amerikanske myndigheter er frustrerte
Den amerikanske regjeringen har fått hard medfart som følge av lekkasjene i løpet av årene. De har konsekvent unngått å kommentere innholdet i de hemmeligstemplede dokumentene. Men gjennom en rapport Wikileaks fikk i mars i fjor, ble det klart at de anser organisasjonen som en trussel.
Obama-administrasjonen mener at publiseringen kan skade amerikanske interesser og svekke rikets sikkerhet.
Wikileaks’ grunnlegger og talsmann, Julian P. Assange, svarte med å si at målet deres var rettferdighet, og som en overnasjonal organisasjon var ikke nasjonal sikkerhet av interesse for dem.
I ettertid har amerikanske myndigheter tatt en rekke grep for å få lagt ned siden. Blant annet presset de store bedrifter som Visa, Mastercard og Paypal i fjor til å stenge muligheten for å donere penger til WikiLeaks. Ved årskiftet sluttet også Bank of America seg til den voksende gruppen selskaper, og stoppet alle transaksjoner til nettstedet.
Jens Egil Heftøy er sekretariatsleder i SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse. Han mener personlig at forfølgelsen av WikiLeaks ikke henger på greip, og sammenligner situasjonen med The Pentagon Papers-saken fra 70-tallet.
– Med grunnlovsfestet pressefrihet, hvordan kan man forklare forfølgelsen av WikiLeaks?
– Det er jo det store spørsmålet. Du må nesten spørre den amerikanske regjeringen om dette. Er det noe de ikke vil ha, er det en ny slik sak.
Heftøy referer til straffeforfølgelsen av varsleren Daniel Ellsberg. I 1971 fikk Ellsberg publisert dokumenter som viste at den amerikanske regjeringen var klar over at Vietnam-krigen ikke kunne vinnes og at den kom til å kreve flere liv enn offentlige prognoser viste. Da saken ble tatt opp i høyesterett vant Ellsberg.
– Det ville vært katastrofe for dem om de hadde tapt i retten i denne saken, og derfor kommer det nok aldri noen tiltalte mot Wikileaks. Dette er typisk amerikansk dobbelmoral hvor man snakker om "the land of the free", men det ikke er like fritt likevel. For meg virker det fullstendig meningsløst, sier han.
Han mener at den eneste muligheten å komme seg unna pressefriheten, er om nettstedet ikke defineres som et redaksjonelt nettsted.
– Man kan mene hva man vil om WikiLeaks, det de har arbeidet med og hvordan de har gjort det, men det vil være veldig ugreit hvis regjeringen eller en domstol skal bestemme hva som er et redaksjonelt produkt og ikke.
Vern versus sikkerhet
Historiker og professor i Nord-Amerikastudier ved Universitet i Oslo, Ole Moen, sier at USA på mange måter har det beste vernet av de grunnleggende borgerettigheter gjennom grunnloven.
– Men de har hatt lett for å sette det til side når rikets sikkerhet står på spill. Gjennom historien har man sett at pressefriheten har blitt innskrenket ganske mye når det har vært fare på ferde.
Moen nevner for eksempel "The Red Scare" i 1919, der motstandere av krigen ble fengslet.
– Noen vil kalle det hykleri og dobbeltmoral. De skinnende paragrafene i grunnloven er ikke alltid like blanke i virkeligheten.
Han trekker også paralleller til The Pentagon Papers.
– Prinsippet er det samme, men der Pentagon Papers hadde et begrenset saksområde, har WikiLeaks et enormt mye større volum. Skillet mellom hva som er offentlig og ikke blir fullstendig pulverisert, sier han.
– Vil du si at WikiLeaks står trygt fremover?
– Det gjenstår å se. Ringvirkningene har vært store, og det er ikke bare amerikanerne som har problemer med organisasjonen. Vi har ikke noe presedens for dette. WikiLeaks et helt nytt teknologisk fenomen, der spredningen er kolossal. Dette er nytt terreng, ny jord som må pløyes, sier han.
– Det blir spennende å se hva som kommer ut av det.
Bare en begynnelse
Jens Egil Heftøy er trygg på at virksomheten Wikileaks representerer, komme til å fortsette, uansett utfall av situasjonen.
– Om det er Wikileaks eller noe annet, om det er Assange som vil styre, vet jeg ikke noe om. Men jeg er sikker på at vi bare har sett begynnelsen av dette, sier han.
Selv er Heftøy i utgangspunktet positiv til organisasjonen, og mener åpenhet er en nødvendighet i et demokratisk samfunn.
– Jeg er både fascinert av og enig i grunntanken bak WikiLeaks. Svært mange av dokumentene som har blitt offentliggjort gjennom nettsiden, skulle aldri ha vært hemmelige i utgangspunktet, sier han.
– Det er en stor fordelen for tipseren at man får et mellomledd, og det derfor blir vanskeligere å spores opp, forteller Heftøy.
Kildekritikk viktig
Heftøy mener også at det er deler ved praksisen man bør være obs på. Blant annet krever det grundig kildekritikk.
– Den fundamentale anonymiteten er foruroligende. Som journalist vil jeg vite hvem som har tipset meg og hvorfor, jeg vil kjenne til historikken til dokumentene. Det har man ikke mulighet til her.
Før lekkasjer publiseres på nettsiden, går Wikileaks' egne eksperter gjennom en grundig verifiseringsprosess.
– Er ikke dette en trygghet for publikum?
– Om en journalist publiserer noe fra WikiLeaks uten å vite noe mer om avsenderen, vil jeg kalle det en grov feil. Dette systemet fordrer at journalistene gjør en kjempejobb med identifisering og etterarbeid. Alle tipsere, uavhengig av om de ringer VG nett eller laster opp på Wikileaks, har en agenda.
Heftøy sier at han syns åpenhet er bra, men at det også følger med et ansvar.
– Etisk sett er det å legge ut uredigert materiale ikke helt uproblematisk.
– WikiLeaks har uttalt at de fjerner informasjon som kan identifisere kilder?
– Det stemmer, men da er man over på en helt annen etisk diskusjon. I det øyeblikket navn er fjernet, kan man spørre seg hva annet som er borte. "Collateral Murder"-videoen, et opptak som viser et amerikansk helikopterangrep fra Irak-krigen, var redigert, og der hadde de til og med bygd opp en dramaturgi rundt den. Å si at Wikileaks er bedre og friere enn tradisjonelle medier, blir bare tøv.
– Men de la ut råmaterialet også?
– Filmen i sin helhet ble lagt ut etter hvert – men hvor mange har sett den? Det er den redigerte filmen som ble levert til samarbeidsredaksjonene og vist på tv. Og da kommer spørsmålet: Kan man være hundre prosent sikker på at denne faktisk er uredigert? Hva hindrer dem i å fjerne detaljer fra den også?
Heftøy understreker at han verken betviler at hele filmen faktisk er lagt ut eller at det kun er navn på kilder som er fjernet.
– Jeg har ikke grunnlag for å si at de manipulerer, sier han.
– Men jeg har ikke noe bevis for det motsatte heller. Derfor skal man være forsiktig.