Slik opplevde hun jordskjelvet

Ia Johanne Moseby befant seg i Nepal da landet ble rammet av et enormt jordskjelv

Lek og klapping ble brukt for å få tiden til å gå etter jordskjelvet. Foto privat

Jordskjelvet i India, Pakistan og Afghanistan på mandag rammet tusenvis av mennesker. De verste skjelvingene er over, men det er ikke krisen. Krisen er heller ikke over i Nepal, der det sterkeste jordskjelvet i landet på 80 år, målt til 7,9 på Richters skala, intraff for et halvt år siden. Ia Johanne Moseby og resten av elevene fra Seljord Folkehøgskule var på et barnehjem utenfor Kathmandu da krisen inntraff.

 

Ia Johanne MosbyVar i NepalIa Johanne Mosby (20) var i Nepal under jordskjelvet 25.april. Foto: Elisabeth Ulla Uksnøy

— Det hørtes litt ut som en kjempestor trailer kjørte forbi utenfor, eller trikken på et dårlig underlag, forteller Ia Johanne Moseby om lyden som kom før jordskjelvet begynte.

— Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde før noen av barna ropte at det var jordskjelv og begynte å løpe, fortsetter hun.

Moseby fikk ikke panikk da skjelvet inntraff. Hun husket fra opplæringen de hadde fått før turen at det var lurt å stå et sted der man ikke kunne få gjenstander i hodet, for eksempel i døråpningen, og handlet raskt for å få barnehjemsbarna i sikkerhet.

Når skjelvet var over, fikk de med seg alle barna ut på den åpne plassen utenfor barnehjemmet.

— Vi måtte roe ned barna og si at det kom til å gå bra, men så ante vi jo egentlig ikke hva som skjedde, sier Ia.

Bodde ute i over to døgn

Barnehjemmet var en slitt og utrygg bygning, så etter jordskjelvet måtte de være ute i to og et halvt døgn. Elevene fra Seljord folkehøgskole lekte med barna for å få de på andre tanker, lagde mat ute i det fri, og brukte store deler av dagene til å sove for å få tiden til å gå.

I Nepal om våren er det veldig varmt om dagen, men kaldt om natta. På grunn av etterskjelvene kunne ingen sitte i skyggen, fordi ting kunne falle ned og skade dem.

Vanskelig å stå oppreist

Ia forteller at jordskjelvet og den ubehagelige ristingen varte ganske lenge. Bakken beveget seg så voldsomt at det var vanskelig både for de voksne og barna å stå oppreist.

— Det er en ganske merkelig følelse. Du prøver å stå oppreist, men vuggingen gjør det så vanskelig, sier hun.

PositivPositivTross den kritiske tilstanden, kunne både barn og voksne smile. Foto: Ia Johanne MosbyFortsatt etterskjelv

— Jeg tror mange tenker at et jordskjelv er litt som et tordenvær. At når det er over kan du gå inn igjen og fortsette som om ingenting har skjedd. Men det kommer etterskjelv. I Nepal er det jo etterskjelv fremdeles, sier Ia.

For både Ia, resten av klassen hennes og barna på barnehjemmet kom det første jordskjelvet som et sjokk. Når etterskjelvene kom, hørte de først et metallisk dunk før bakken begynte å riste.

— Vi ble på en måte vant til at bakken ristet. Det var bare sånn det var, sier hun.

Hun sier at den verste følelsen var at de ikke kunne flykte fra skjelvene. Det var ikke som en brann, som de bare kunne løpe fra. Det var selve bakken de befant seg på som var farlig.

På barnehjemmet merket de ikke så store skader på omgivelsene, men på veien tilbake til Kathmandu oppdaget de sprekker i veiene og kollapsede bruer.

Pinlig å møte media i Norge

Da de kom tilbake til Norge, ble elevene møtt på flyplassen av både familie, venner og media.

— De norske mediene gjorde så mye ut av at vi var i Nepal, og det synes vi var litt pinlig. Vi hadde det jo helt fint. Det var ikke oss det var synd på, forteller Ia.

Da de reiste hjem fra Nepal kom de til et fly med vannflasker i alle setene, og fikk gå rett gjennom sikkerhetskontrollen, forbi mennesker som hadde ventet på å få reise hjem i flere dager. Ia forteller at både hun og mange andre i reisefølget slet med skyldfølelse over dette.

Folkehøgskolen valgte å bruke mediedekningen til noe positivt, og har samlet inn penger til de rammede i Nepal. Hun sier at det føles godt å få bruke mediene til å vise andre hva de kan gjøre for å hjelpe i en slik krisesituasjon.

— Det er ikke selve jordskjelvet som er skadelig, det er alt som kommer etterpå. Infrastrukturen er ødelagt, de har ikke mat eller vann, men det tenker man ikke på. Man tenker at med en gang det er ute av nyhetene så er det ute av verden, men da har det jo bare så vidt begynt.

— Vi må aldri glemme

Ia tror at det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det føles når et jordskjelv inntreffer, og at det er vanskelig for folk som aldri har opplevd det å vite hvordan menneskene som er rammet har det.

Hun sier at det viktigste er at vi ikke glemmer katastrofen med en gang den mister mediedekning. Krisen er fortsatt ikke over i Nepal, og i alle fall ikke i India, Afghanistan og Pakistan.

— Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe, avslutter hun.

 

Les mer om jordskjelvet i Sør-Asia her.