Bistandsfrys truer kampen mot HIV: –Det er en katastrofe

I begynnelsen av februar vedtok USAs president Donald Trump å fryse USAID bistanden til flere land rundt om i verden. Helseklinikker i Sør-Afrika har blitt langt ned som følge av bistandsfrysen, og mange står nå uten mulighet til å få medisiner og nødvendig HIV-behandling.

Frysen er opprinnelig på 90 dager, med det er fortsatt usikkert når støtten vil returnere.

Sør-Afrika er landet med mest HIV-smittede i hele verden, og smittetallene fortsetter å øke. Antall innbyggere som lever med HIV bikket for første gang 8 millioner i mars, og 6.2 millioner av disse er på behandling.

Landet har vært verdens nest største mottaker av USAID-bistand, og har i flere år fått støtte til HIV-arbeid, gjennom presidentens nødplan for AIDS (PEPFAR).

En av de som er blitt påvirket av USAID-kuttet er TB HIV Care, en organisasjon som jobber med å behandle og forhindre spredning av HIV og tuberkulose (i sør afrika). De understreker at de vil fortsette å tilby sine tjenester uten avbrudd, til tross for de økonomiske endringene. På grunn av den usikre situasjonen ønsker de foreløpig ikke å komme med flere offentlige uttalelser.

Langvarige konsekvenser

Politisk kommentator og tidligere diplomat Eirik Bergesen forteller at bistandskuttet har stor innvirkning på utviklingshjelpen til landene. Å fryse prosjektene, vil gjøre det nærmest umulig å starte de opp igjen. Det er tallfestet at 83% av USAID-prosjekter ikke vil gjenopptas, så det vil få varige konsekvenser for helsehjelpen, sier han.

Han forteller at bakgrunnen for 90-dagers frysen er at Trump ønsket å drive en slags revisjon av måten utviklingshjelpen ble gitt på. Enkelte mente at dette var for at bistand skulle nå mer effektiv fram til brukeren. Dette hadde vært en god ide, om det var hensikten, sier Bergesen.

– Det finnes allerede rutiner for å styrke effektiviteten av bistand og det er fullt mulig å gjøre det uten å fryse prosjektene, legger han til.

Går mest utover de fattige

– Det er jo en katastrofe for hele verden at USAID-støtten er borte, bare i løpet av noen få dager. Det er helt vanvittig, sier samfunnsforsker og professor i internasjonal utdanning og utvikling ved OsloMet, Anders Breidlid. Han har spesialisert seg på HIV/AIDS i Sør-Afrika og skrevet flere bøker om tematikken.

Breidlid forteller at Sør-Afrika er et av de riksete landene i Afrika, men med veldig store forskjeller mellom fattig og rik. Flere private klinikker vil kunne fortsette å gi behandling, så dette går i størst mulig grad ut over de fattige som ikke har mulighet til å betale, sier han.

– Det er også de som er mest rammet av HIV og Aids, legger han til.

Breidlid har selv vært på feltarbeid i de fattigste shack-township områdene i Sør-Afrika. Han vitner om elendige forhold og svært begrensede helsetilbud.

– Og bare 20 minutter unna, har du de veldig rike bydelene, der husene er flottere enn i Holmekollåsen.

Bergesen understreker at bistand er et viktig middel til å demokratisere- og stabilisere land. Kuttet i støtten vil derfor få politiske konsekvenser for de berørte landene, og gjøre regimene mer ustabile.

– At USA, som er en viktig aktør innen bistand, skulle kutte så mye så brått, var utenfor folks fatteevne. Konsekvensen er at verken landene selv, eller det internasjonale hjelpeapparatet har vært forberedt på dette, sier Bergesen.

– Nå står de på bar bakke. Folk har mistet jobben sin og mange mennesker lider. Mange vil dø i løpet av kort eller lengre tid. Så nå må sørafrikanske myndigheter steppe inn, men om de gjør det er et annet spørsmål, sier Breidlid.

Kan presse myndighetene til å ta egne grep

Både Bergesen og Breidlid påpeker at kollapsen av støtten er en mulighet for de sørafrikanske myndighetene til å selv ta styring for helsebehandlingen i landet.

– Behandlingsmåtene som USAID driver med er vestlige. Dette åpner opp for at Sør-Afrika i større grad bør ta i bruk stedsegne “indigenous “ behandlinger, forklarer Breidlid

Han tilføyer at chiefs, altså ledere i disse lokalsamfunnene har andre inngangsveier til dette med å behandle sykdom, men at de er blitt utelukket fordi den vestlige sykdomstradisjonen og behandlingstradisjonen er overveiende. En slik kollaps kan bidra til at man får mer lokale måter inn i helsevesenet.

– Vi ser jo en regionalisering i verden nå. Hvor kontinenter må ta mer ansvar selv. Heldigvis så ser man at både Afrika og Den afrikanske union er blitt mer oppmerksomme på dette, sier Bergesen.