#MeToo gjenoppstår i Frankrike: – Det blir ikke stille

I slutten av mars i år startet rettssaken mot Gérard Depardieu, en av Frankrikes mest kjente skuespillere. Han er tiltalt for seksuelle overgrep mot to kvinner under innspillingen av Les Volets Verts i 2021.

Dermed blir Depardieu, ifølge Reuters, den høyest profilerte skuespilleren som møter i retten for #metoo-anklager i Frankrike.

Depardieu, som blant annet er kjent for rollen som Obelix i «Asterix og Obelix»-filmene, er tidligere anklaget for seksuell trakassering av over 20 kvinner. 

Samtidig har to av Frankrikes mest kjente skuespillere, Judith Godrèche og Adèle Haenel, stått frem med historier om overgrep de opplevde som barn, begått av etablerte regissører.

De forteller om en industri som i årevis har snudd ryggen til.

Erfaringer fra kunstens skyggeside

Fransk-norske Marlène Pedersen Chauvière er utdannet skuespiller i Frankrike. Med erfaring fra begge land peker hun på forskjeller i hvordan intimitet og makt utøves i kunst- og teatermiljøet.

– I Norge har jeg opplevd at det alltid spørres: «Er dette greit for deg?», men i Frankrike blir man bare kastet ut i det, sier hun.

Chauvière forteller om en opplevelse tidlig i hennes teaterutdanning som illustrerer hvordan overtramp kan normaliseres i kunstens navn. 

– Vi hadde en lærer som hver onsdag fikk oss til å kle oss nakne og møte hverandre i mørket. Hvis du ikke klarte det, var du ikke "rutta" for skuespilleryrket.

Hun synes det er fjernt å tenke tilbake på i dag.

– Det ga sikkert mening for meg på den tiden, men av og til kommer jeg på det og tenker på hvor drøyt det faktisk var. 

Chauvière forteller om flere ubehagelige erfaringer fra bransjen i Frankrike, der hun gang på gang prøvde å si ifra, men alltid ble møtt med lukkede dører. Til slutt mistet hun motet. 

– Jeg har sett foreldre slå barn offentlig

Det rapporteres høye tall for vold mot kvinner i Frankrike. I 2023 ble 1185 kvinner drept som følge av vold i nære relasjoner. Året før opplevde 373 000 kvinner fysisk og/eller psykisk vold fra en partner eller eks-partner. 

Chauvière peker på en direkte sammenheng mellom voldelig oppdragelse og et samfunn der trakassering og overgrep i voksen alder fortsatt blir normalisert. Hun mener barns møte med slike holdninger tidlig i livet legger grunnlaget for hva som aksepteres senere. 

– Jeg har sett foreldre slå barn offentlig. Det er fortsatt akseptert i Frankrike. Jeg har selv opplevd det – også på den franske skolen i Norge, sier Chauvière. 

Hun tror dette henger sammen med at Frankrike er et mer patriarkalsk samfunn enn Norge, der maktutøvelse i mindre grad blir utfordret. Kanskje mest talende for problemet, er at hun ikke fant et fransk ord for "hersketeknikk». 

– Jeg begynte å google det, og fant det ikke. Det finnes ikke. Det sier mye om hvordan de ikke har ordsatt forskjellige måter å utøve makt på, sier Chauvière. 

Forventninger som begrenser kvinner 

Lorelou Desjardins, fransk forfatter og jurist, fremhever Frankrikes patriarkalske samfunnsstruktur som en forklaring på hvorfor #MeToo-bevegelsen først nå har slått rot. Hun understreker at landet, som utad forbindes med feminisme, i realiteten er langt mer konservativt enn mange er klar over.

– Mange tenker på Simone de Beauvoir og forbinder Frankrike med frihet og feminisme. Men realiteten er at det er langt mindre likestilling i Frankrike enn Norge, forteller hun.

Desjardins mener forventninger om at kvinner skal være stille, pene og tålmodige – spesielt overfor menn med makt, er med på å skape et begrenset bilde av kvinnen.

Et vendepunkt i rettsalen

Først når de mest sjokkerende historiene – ofte støttet av uomtvistelige bevis – har nådd offentligheten, har Frankrike begynt å lytte til ofrenes stemmer. 

Desjardins trekker frem saken om Gisèle Pelicot. Pelicot ble utsatt for systematiske overgrep arrangert av ektemannen hennes, hvor han både dopet henne ned og voldtok henne, samtidig som han lot andre menn gjøre det samme.

Det var først da sterke videobevis ble presentert i retten at hun ble tatt på alvor.

– Hun tok et bevisst valg i retten. En dommer anbefalte at videobevisene ikke skulle vises i salen fordi de var for brutale, men hun insisterte. Hun ville at alle skulle se. Det tvang journalistene til å skrive det som det var, forteller Desjardins.

Hvem blir trodd?

Desjardins understreker hvor vanskelig det fortsatt er for mange kvinner å bli trodd – med mindre de passer inn i bildet av det «perfekte offeret». Pelicot hadde høy sosial og kulturell kapital, og ble oppfattet som en troverdig skikkelse: en eldre kvinne fra høy klasse med barn og barnebarn.

I kontrast står yngre kvinner, de med lavere utdanning, eller de som bruker «for mye sminke eller korte skjørt». Ifølge Desjardins blir disse kvinnene raskt mistenkeliggjort og i mange tilfeller holdt ansvarlige for overgrepene de har vært utsatt for.

Drapet på den franske skuespilleren Marie Trintignant er et eksempel på dette.

Da hun ble drept i 2003 av partneren sin, rockeartisten Bertrand Cantat, ble livssituasjonen hennes problematisert i mediene – blant annet at hun var mor til fire barn med ulike menn. Cantat ble derimot omtalt som en «modellfange» og fikk senere gjenoppta artistkarrieren. 

Den nyutgitte dokumentaren From Rock Star to Killer har aktualisert debatten om hvordan samfunnet forholder seg til vold mot kvinner – særlig når gjerningspersonen er berømt.

Marie Trintignant har i ettertid blitt et symbol på kampen mot vold i nære relasjoner.

Sakene om Trintignant og Pelicot illustrerer hvordan kvinner vurderes ulikt fra hverandre.

– Hvis du er for ung, har litt for kort kjole, eller har litt for mye leppestift, da er det din skyld. Men hvis du er 73 år gammel bestemor, da kan ingen si "ja, men det var din skyld, fordi du kledde deg sånn", sier Desjardins.

– Det blir ikke stille 

Likevel velger Desjardins å tro at tidevannet er i ferd med å snu. 

– Alt dette som kommer frem nå, det er forferdelig. Men jeg håper det setter i gang en stor endring. For det viser at de som tidligere var urørlige ikke lenger er det. Det blir ikke stille.

Hun understreker at det handler om å gi kvinner og barn en stemme i et samfunn som altfor lenge har tiet dem i hjel.

Marlene Pedersen Chauvière påpeker viktigheten av å fremme kvinnelige perspektiver i film og teater. Hun understreker at kvinner ikke bare skal være objekter i menns historier, men at de selv må være de som skaper narrativene. 

– Det er som regel kvinner som skriver de sterkeste historiene om kvinner.

Chauvière mener vi må rette fokus mot at kvinner kan være i maktposisjoner, og at dette bør reflekteres både i film og teater. Hun foreslår et kvotesystem som en mulig løsning for å fremme kvinnelige skapere i bransjen. 

– Det kan være et godt utgangspunkt å sette på papiret at en viss andel av det som lages skal være skapt av kvinner. 

Til unge kvinner er Chauvière klar i sitt budskap.

– Tør å ta plass. Det innebærer både å snakke og stå opp for seg selv, men også å ta fysisk plass. «Her er jeg», sier hun.