Rohingya-leiren i Bangladesh mister livsviktig støtte
Helt sørøst i Bangladesh, ved grensen til Myanmar, foregår det en nesten glemt humanitær krise. I området som heter Cox’ Bazar ligger verdens største flyktningeleir.
Dina Hovland fra Leger uten Grenser var på besøk i leiren i februar i år. Hun forteller at selv ikke myndighetene i Bangladesh vet for sikkert hvor mange som befinner seg i leiren, men Leger uten Grenser har erfart at myndighetene alltid har underestimert antallet.
—Nå har de til og med selv sagt at det bor en million mennesker i leiren, og da tror vi at det mest sannsynlig er litt flere enn det, forteller Hovland.
Drevet på flukt
Det er mennesker fra folkegruppen rohingya som bor i leiren. Folkegruppen har ikke statsborgerskap noen steder, og er den aller største statsløse folkegruppen i verden. De har lenge vært utsatt for vold, menneskerettighetsbrudd og forfølgelse, men i 2017 drev staten Myanmar en målrettet og svært omfattende voldskampanje mot folkegruppen som sendte over 700 000 mennesker på flukt. De fleste dro til nabolandet Bangladesh. Nederst i saken ligger en omfattende tidslinje som forteller mer om hvorfor rohingyaene er drevet på flukt.
Dina Hovland er styreleder i Leger uten grenser. Hun har jobbet for organisasjonen siden 2006, og når hun ikke er i felt jobber hun som jordmor i Oslo. Hovland har jobbet i flyktningeleirer før, men det hun reagerer mest på ved leiren i Cox’ Bazar er hvor ekstremt tettbebygd den er.
Rohingyaene er statsløse, og ble derfor ikke gitt flyktningstatus. De har derfor svært begrenset mobilitet, og flere har beskrevet Cox’ Bazar som mer et fengsel enn en flyktningeleir. Hovland kan fortelle at menneskene i leiren har portforbud etter seks på kvelden. Dette resulterer blant annet i situasjoner hvor kvinner føder hjemme, og møter opp på helseklinikk dagen etter for å få barnet sitt undersøkt.
De har heller ikke lov til å arbeide eller ta utdanning, og lever derfor i ekstrem fattigdom. Menneskene i Cox’ Bazar er helt avhengige av humanitær hjelp for å dekke grunnleggende behov.
Mangler primærbehov
Det Hovland trekker frem som aller vanskeligst for menneskene som bor i leiren er motløsheten. Menneskene i leiren har flere store utfordringer i hverdagen. Leiren har dårlige sanitære forhold, mye kriminalitet, lite mat og rent vann tilgjengelig, og svært begrenset bevegelsesfrihet, men det er fortsatt mangelen på fremtidsmuligheter som virkelig tærer på befolkningen i leiren.
—De som bor der, ser barna sine vokse opp uten muligheter. De står stille i et vakuum, og har gjort det i sju-åtte år nå, forteller hun.
Hovland forteller at i en av klinikkene til Leger Uten Grenser kunne de ta imot så mye som 600 pasienter i løpet av en uke. Noe som er et svært høyt tall for dem.
Konsekvenser for barna i leiren
Leger uten grenser er en av mange organisasjoner som gjør humanitært arbeid i leiren. De har aldri mottatt bistandspenger fra USA og driftes hovedsakelig av private donasjoner, men de påvirkes også av avviklingen av USAID-støtten.
—Vi er veldig bekymret for hvordan dette skal påvirke våre ansatte og befolkningen, og hvis de mindre organisasjonene forsvinner lurer vi på hvem som skal ta vare på alle disse menneskene, forteller hun.
Hovland ønsker ikke å spekulere i hva som kommer til å skje med akkurat Cox´s Bazar, det kan de ikke vite før det har gått litt tid, men hun trekker paralleller til lignende situasjoner tidligere.
—Blir det ikke nok mat, og har de ikke nok penger, blir situasjonen alltid i en slik flyktningeleir at det er de minste som blir syke, underernærte og dør først.
Da Hovland besøkte leiren i februar i år, var det fortsatt usikkert om de kom til å miste pengestøtten eller ikke. I dag vet vi at de mistet den, og menneskene i leiren lever nå på seks dollar i måneden.
—Allerede før dette med kuttet i pengene skjedde, så var dette en av de «glemte» krisene. Det er en allerede desperat situasjon, som nå bare blir mer desperat, forteller Hovland.
Hva kommer til å skje?
Etter intervjuet med Journalen, fikk Hovland innsikt i at antallet pasienter i leiren hadde økt med 20% den siste måneden, og delte dette i en e-post.
På spørsmål om hva Hovland ønsker at folk skal forstå om livet i leiren understreker hun hvor farlig det er hvis håpløsheten setter seg.
—Alle mennesker har håp, uansett hvordan og hvor de bor. At en gruppe på en million nå kanskje skal miste håpet er noe av det skumleste som skjer.
- Etter flere år med kamp om hvem som skulle eie Myanmar, som da ble kalt Burma, ble landet i 1886 en del av koloniveldet Britisk India.
- I 1937 begynte Storbritannia å rekruttere etniske minoriteter til å være en del av den britiske hæren. Slik kuet Storbritannia majoritetsbefolkningen av etniske burmanere, og landets etniske minoriteter ble delaktige i å undertrykke majoritetsbefolkningen. Dette la grunnlaget for konflikt.
- En av disse minoritetene var folkeslaget rohingyaene, som i hovedsak er muslimer, og derfor både en religiøs og etnisk minoritet.
- I 1948 ble landet selvstendig, og det ble viktig å definere landegrenser, spesielt mot Bangladesh.
- I 1962 tok militærmakten til landet over styringen av Myanmar. Militærets retorikk har vært å fremme buddhistisk-burmansk nasjonalisme, og de er svært kritiske til muslimer.
- Rohingyanene er ikke et av de 135 anerkjente folkeslagene i Myanmar, og i 1982 ble de fratatt statsborgerskap i landet.
- I Myanmar har nasjonalistisk propaganda og historien til landet vært med å påvirke befolkningen til å tro at rohingyaene er en trussel mot majoritetsbefolkningen.
- 25. august 2017 angrep rohingya-motstandsgruppen ARSA en militærbase og drepte 12 fra regjeringsstyrkene. Dette var en reaksjon på økt press på rohingyaene i området.
- Samme dag rettet regjeringsstyrkene seg mot hele rohingya-befolkningen i landet. Minst 6 700 sivile mennesker ble drept, og flere ble utsatt for tortur og seksuell vold.
- FN estimerer at 720 000 mennesker ble drevet på flukt etter militæroperasjonen. Operasjonen er blitt kalt for etnisk rensing og rohingyaene er i dag verdens største statsløse gruppe.
- I dag mener myndighetene i Myanmar at rohingyaenen er ulovlige innvandrere fra Bangladesh, og at Bangladesh skal ta de tilbake, selv om de har levd i Myanmar i flere generasjoner.