Tolv år etter tragedien: – Fortsatt vanskelige forhold

Internasjonale "fast-fashion"-selskaper som H&M, Zara og Nike har sweatshops i ulike land i verden. Bangladesh er et av disse. En sweatshop betegnes som en tekstilfabrikk hvor lønningene er lave og arbeidsforholdene er dårlige. Disse finnes i lavkostland og produserer rimelige klær for ulike klesmerker. I dag har det gått tolv år siden den kjente Rana Plaza-kollapsen i Bagladesh, hvor 1100 arbeidere mistet livet i 2013. Fabrikkollapsen er symbolet på svært mye som er feil i Bangladesh sin tekstilindustri. Hvordan går det med dagens fabrikkarbeidere og sweatshops i Bangladesh i dag? 

Framtiden i våre hender er en norsk miljø- og solidaritetsorganisasjon og jobber for en rettferdig verden som tar vare på mennesker, naturen og klimaet. De ønsker blant annet å forbedre arbeidsforholdene i tekstilproduksjon i utviklingsland, som Bangladesh, der mange jobber i sweatshops under dårlige forhold. Carin Leffler er fagrådgiver for Framtiden i våre hender, og forteller til Journalen at utviklingsland har mange felles utfordringer.

— Det er fagforeningsknusing, og som arbeider er det ofte vanskelig å få sin stemme hørt. Det er trusler mot arbeidere som prøver å organisere seg, og det er veldig mye hyppig bruk av korttidskontrakter. Det vil si at man kanskje bare er ansatt for seks måneder, tre måneder eller én måned. Så man er hele tiden avhengig av å få en ny kontrakt. Hvis man opponerer seg mot ledelsen for høyere lønn og mindre overtid, så risikerer man å ikke få fornyet kontrakten, forteller Leffler. 

Framtiden i våre hender var med på å drive frem åpenhetsloven. Den skal sikre åpenhet og pålegger selskaper i Norge et ansvar for hvordan arbeidsforholdene i deres leverandørkjede er. Det er et godt og viktig verktøy for å kunne presse selskaper til å ta mer ansvar. I Bangladesh blir mange klær produsert på en problematisk måte, og denne loven gir forbrukere en rett til å blant annet informasjon om hvordan produkter blir laget. På spørsmål om hennes verste erfaringer fra å overvåke arbeidsforhold i tekstilindustrien forteller Leffler om tilfeller hvor “goons”, torpedoer, blir brukt for å skremme arbeidere fra å organisere seg og på andre måte kjempe for sine rettigheter.

— Uten fagforeninger og kollektivavtaler er det nesten umulig å få til varige endringer, sier Leffler.

Journalen har vært i kontakt med journalistikkstudentene Tajfiha Ukhrose og Tanjila Tasnim, som studerer ved University of Dhaka. De kjenner arbeidere som jobber i fabrikker i Bangladesh. Ukhrose forteller om flere utfordringer knyttet til arbeidslivet som fabrikkarbeider. 

• 

• 

— Regjeringen har ikke tatt nok steg for å løse problemene som fabrikkarbeiderne står overfor, som helserisiko, lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Jeg kjenner en fabrikkarbeider som heter Shiuli. Hun delte sin erfaring innenfor tekstilbransjen i Bangladesh – hvordan hun ofte må jobbe overtid for å forsørge barna sine etter å ha blitt alenemor kort tid etter ekteskapet, uttaler Ukhrose. 

Tasnim legger til at arbeiderne kan ha arbeidsdager opptil 16 timer uten ordentlige pauser. Fabrikkene har usikre forhold med dårlig ventilasjon og flere stengte utganger. 

— De må oppnå enorme produksjonsmål med knapt noen pauser. Det er som om de er fanget. I tillegg er det alltid frykt for fabrikkbranner eller ulykker, fordi sikkerheten deres ofte blir oversett. Jeg kjenner noen som jobber i en fabrikk. De snakker om å være utslitt hele tiden, om å bli kjeftet på og bli trakassert. De overlever dag til dag i et system som ikke ser på dem som mennesker, sier Tasnim.

Etter den katastrofale Rana Plaza-ulykken forteller Tasnim at det er mange lover som eksisterer på papiret, men som ikke har blitt gjort noe med i praksis. Det er enda mye korrupsjon og mektige fabrikkeiere som gjør som de vil. Tasnim uttrykker at regjeringen fokuserer mer på å holde industrien i gang enn å faktisk sørge for at arbeiderne er trygge og blir behandlet rettferdig. 

— Det er en komplisert blanding av håp og motgang. Disse fabrikkene gir jobber, spesielt for kvinner, noe som er viktig. Men lønnen er så lav at den knapt dekker daglige utgifter. Familier sliter fortsatt, og mange barn ender opp med å forlate skolen for å tjene penger. Når arbeidere blir syke eller skadet av forholdene, påvirker det hele familien deres, forteller Tanjila Tasnim. 

Samiksha Koirala er assisterende professor for medier og journalistikk på North South University of Dhaka. Hun er enig med studentene og legger til at det også er et klimaproblem og barnearbeid i klesindustrien. 

— Miljøforurensning, spesielt vann- og luftforurensning, er en stor bekymring. Barnearbeid er også fortsatt til stede i noen fabrikker, forteller Koirala.

Mange forbrukere lokkes i dag billige produkter og rask mote. Koirala mener at dette er med på å forverre situasjonen med klesproduksjon og fortsetter å holde arbeidere sårbare. Studenten Tasnim forteller til journalen at store klesmerker som H&M, Zara og Primark produserer klærne sine i Bangladesh fordi det er billigere enn andre land. Hun oppfordrer forbrukere til å tenke på arbeiderne som har laget plaggene.

• 

• 

— Bak hvert billig plagg er det en person som har strevet for å lage det. Folk bør bry seg. Når vi kjøper en t-skjorte til 50 kr, betalte noen andre den virkelige prisen, med sin tid, helse og tøffe arbeidsforhold, forteller Tasnim.

Rettferdig behandling og trygge arbeidsforhold er grunnleggende menneskerettigheter.

Tajfiha Ukhrose

Temu og Shein er to omdiskuterte “mega-turbo-selskaper", som lener seg primært på kinesisk produksjon. Disse selskapene er vanskelige å regulere, og grunnet mangelen på transparens gjør at man ikke vet hvor varene kommer fra, eller hvordan arbeidsforholdene er. På Framtiden i våre henders hjemmeside står det at en gjennomsnittlig garderobe i Norge inneholder 359 klesplagg. Med de store strømmene med varer som blir produsert og solgt for en billig penge, er det både enkelt og raskt å kjøpe varer rett hjem. Dette gjør at mange kan føle på en maktesløshet når det gjelder å stoppe den enorme produksjonen av varer.   

— Jeg har et inntrykk av at folk er mer opptatt av hvor klærne kommer fra nå og stiller spørsmål ved hvordan arbeiderne har det. Hvis du går på lager 157, så koster en topp 29 kroner. Hvordan er det mulig? Jeg tror også at et stort fokus på Temu gjør at folk blir mer bevisst. Vi ser at det er et kjempeselskap som tjener enorme penger. Samtidig begynner det å komme kartlegginger som viser at det er prispress, og at leverandører blir straffet hvis forbrukene klager på kvaliteten, forteller Leffler.

Framtiden i våre hender og andre organisasjoner jobber hardt for å finne andre måter å stoppe den store produksjonen av varer. Leffler synes det er litt fint at forbrukere kjenner på Temu-skammen, samtidig som man må finne politiske løsninger på regulerin av slike selskaper. Det er viktig å være bevisst på problemene som finnes, slik at man kan være med på å gjøre endringer.

— Det er et godt tegn at folk reagerer på Temu og Shein. Det er mye bedre å snu ansiktet og lommeboken til selskaper som er underlagt åpenhetsloven, som er regulert, og som har en viss innsikt i hva som foregår i fabrikkene. Mange kleskjeder er åpne om hvor produksjonen foregår og det gjør at forbrukene kan orientere seg mer og kunne sette selskapene til ansvar hvis man ønsker å være en mer aktiv forbruker, forteller Leffler.