Truslene mot journalister øker i Colombia

Reportere uten grenser (RSF) skrev i desember i fjor en artikkel om økningen av trusler mot gravejournalister, til tross for regjeringens tiltak på området.

President Petro inntok presidentkontoret for to og et halvt år siden og er historisk leder av en venstresidig regjering i Colombia etter over 200 år med konservativt styre.

Colombia har vært preget av væpnet konflikt i mange tiår, organisasjonen Amnesty international beskriver en historie med både partipolitisk vold, vold fra geriljagrupper og organisert kriminalitet, spesielt innen narkotikahandel.

Foundation of Press Freedom (FLIP) har inngått en liknende avtale med Petro-administrasjonen. Juan Diego Cárdenas jobber i FLIP og er en av gravejournalistene som har bidratt til organisasjonens siste rapport om ytringsfrihet publisert i februar i år. 

– Som i resten av regionen er vilkårene for pressefrihet i Colombia dårlige, og de blir verre. Vi hadde tre drepte journalister i fjor, på grunn av deres journalistikk, sier Cárdenas. 

Urovekkende tall for pressefrihet

Regjeringen har uttalt at de ønsker å adressere volden og truslene mot journalister. Tross det økte samarbeidet mellom regjeringen og pressefrihets organisasjoner, rapporterer RSF og FLIP om økt hyppighet av trusler mot journalister fra paramilitære grupper. 

Den siste målingen fra pressefrihetsindeksen til RSF i 2024 viser at Colombia var på 119. plass av 180 i land som er målt i verden.

FLIPs rapport fra februar i år fremhever at truslene mot journalister øker og at antall drepte journalister har økt det siste året. 

– I fjor hadde vi kun en drept journalist, i år er det tre, det er ut av proporsjoner, sier Cárdenas. 

I rapporten skriver FLIP at i løpet av det siste året «økte angrepene mot pressen utført av illegale aktører med mer enn 50 %». Cárdenas har tidligere jobbet som gravejournalist i nettavisen «InSight Crime», hvor han spesialiserte seg på organisert kriminalitet i Sør-Amerika. 

– Nå posisjonerer kriminelle grupper seg som hovedangriper mot journalister i Colombia, sier Cárdenas. 

Katrine Ringhus er landdriektør i Colombia for Menneskerettighetsfondet og trekker også frem økende vold i mange regioner, med væpnede grupper som har styrket seg. Det beskriver hun som en direkte trussel mot sivilsamfunn, fagforeninger, lokale grupper og aktivister. 

– FARCs dissidentgrupper og andre væpnede grupper har fortsatt kontroll over områder, ofte der det er ulovlige avlinger for narkotika produksjon, gruvedrift, hogst etc. Deres kontroll er en stor risiko for sivilsamfunnet og ytringsfriheten, sier Ringhus. 

Menneskerettighetsfondet som Ringhus jobber for er en norsk sivilsamfunnsorganisasjon som jobber for å beskytte og fremme menneskerettighetene ved å gi direkte støtte til grasrotorganisasjoner som forsvarer menneskerettighetene. Ringhus følger situasjonen for aktivister og menneskerettighetsforkjempere tett. 

Cárdenas beskriver en situasjon der kriminelle grupper i økende grad ønsker å bruke lokale medier som en plattform for å fremme deres egen agenda. Han sier han ser en tydelig forskjell mellom dissidentgruppene fra FARC og de tidligere grupperingene han kaller «rebeller». 

– Før hadde de en tydelig politisk agenda, nå er de nye gruppene motivert av profitt på kriminell aktivitet, sier Cárdenas. 

Han mener at mye av grunnen til de økte pressefrihetsbruddene er på grunn av de nye kriminelle gjengenes natur og statens manglende evne til å respondere på dette. 

– Regjeringen håper på å bygge tillit med lokalsamfunnene, men forholdene er ikke på plass, og det er ikke penger til de sosiale og sikkerhetsmessige tiltakene som er nødvendige for å få det til, sier Cárdenas. 

Journalen har forsøkt å kontakte den colombianske ambassaden i Norge for tilsvar på påstandene om staten, men har ikke fått svar på henvendelsene.

Manglende sikkerhet for lokalsamfunn

Det er statlige institusjoner og systemer for beskyttelse av journalister og menneskerettighetsforkjempere i Colombia, men Katrine Ringhus er kritisk til hvor godt den når ut til de konfliktfylte områdene på landsbygda. 

– Modellen deres er i for stor grad bygget på "bodyguarder", skuddsikre biler og vester, noe som ikke nødvendigvis fungerer på bygda. I andre tilfeller er det er problematisk at det er staten som beskytter, når staten også har vært overgriper før, sier Ringhus. 

Hun sier at et av hovedbehovene og -ønskene hos sivilsamfunnet i Colombia er økt statlig tilstedeværelse i konfliktområdene på landsbygda. Juan Diego Cárdenas forteller at dette har vært et ønske fra landsbygda i over 60 år. 

– Problemet er at (staten) aldri har vært der, de vet ikke hvordan de skal være til stede, sier Cárdenas.

Cardénas mener at manglende sikkerhet ikke står alene i å skape problemer for journalister i landet. 

– Sikkerhetsdepartementet er ikke det eneste problemet, det er ikke fulgt opp av et etisk rettssystem i Colombia, sier Cárdenas.

Han beskriver at manglende strukturelt system for rettsikkerhet. Sikkerhetsdepartementet tar imot henvendelser og rapporterer om truslene mot journalister, men at det ikke skjer noen videre undersøkelse og straffeforfølgelse. 

Cárdenas forteller videre at det kun har vært militærmakt som regjerer på landsbygda. Fra intervjuer han har gjort med FLIP har det kommet frem at lokale myndigheter tror det vil kreve en solid satsning på sikkerhetsstrategier hvis statlige institusjoner skal ta plass i lokalsamfunnene. 

– Det er mye stigmatisering mellom myndighetenes styrker og journalister, særlig på grunn av temaene de dekker på landsbygda, sier Cárdenas. 

– Stillhet på landsbygda

– Selvsensur er et stort problem på landsbygda i Colombia, sier Cárdenas. 

Sikkerhet, kriminell økonomi, korrupsjon blant statlige ansatte og urbefolkstematikk er blant temaene ytringsfrihets rapportøren sier mangler i colombiansk media. På landsbygda skriver de om «dag for dag- journalistikk» som saker om hva som skjer i kommunene og mangel på vann. 

– Det som er mest bekymringsfullt er at vi får stillhet på landsbygda, sier Cárdenas. 

Han beskriver en situasjon der det blir mangel på kvalitetsjournalistikk på grunn av dårlige forhold og sikkerhet ved å dekke visse temaer. 

– Vi strever ikke bare med pressefrihet, men journalistikk som yrke er ikke lenger berettiget til å utføre deres samfunnsoppdrag, sier Cárdenas. 

Håpet under ledelse av Petro

Fredsavtalen med FARC i 2016 ble inngått under president Juan Manuel Santos, en fredsprosess Norge har vært involvert i. Arbeidet med avtalen gjorde at president Santos mottok Nobels fredspris samme år. Amnesty skriver at til tross for avtalen har ikke Colombia lykkes med å få fred i konfliktfylte områder.

– Colombia har opplevd mange tiår med væpnet konflikt og har en historie av forfølgelse av både politisk opposisjon og menneskerettighetsforkjempere, sier Katrine Ringhus.

Ringhus trekker frem at den nåværende venstresidige regjeringen har et sterkere fokus på menneskerettigheter.

Diego Marin Rios måtte forlate hjemlandet sitt i 2008 da han ble et mål for president Uribe. Snart 20 år etter han kom til Norge for beskyttelse, ser han et Colombia i endring. 

– Colombia er mer demokratisk nå, sier Rios.

Han beskriver at pressefrihet er et generelt problem i hele Latin Amerika, og at Colombia ikke er et unntak. 

– Jeg vil ikke si at vi har pressefrihet i Colombia nå, sier Rios. 

Diego måtte flykte - nå er kameratene ministre 

Diego Martin Rios var leder for studentorganisasjonen i Colombia og tok til gatene for å bekjempe Uribe regjeringen på 2000-tallet. Han flyktet i eksil til Norge i 2008 etter trusler fra president Álvaro Uribe Vélez.

– Vi kjempet alltid imot noe, nå kjemper de for noe, sier Rios. 

Han forklarer at han ikke kjenner seg igjen i hvordan unge i Colombia snakker om landet sitt, de oppfatter seg selv som borgere. Han kommer fra en annen generasjon. Han var politisk aktiv i det han kaller krigens verste år under styre av president Álvaro Uribe Vélez fra 2002-2010.

– Når jeg reiser til Colombia nå er mine venner ministre. Kollegaene mine som jeg var sammen med på gata i studentbevegelsen og prøvde å kjempe mot Uribes regjering, når jeg snakker med dem nå, så kan jeg oppleve hvor demokratisk Colombia har blitt gjennom mine venner som nå styrer landet. 

Da Rios fikk vite at president Uribe hadde sent en direkte ordre om at det måtte gjøre noe med han, stod han ovenfor noen få valg. Valgene stod mellom om å bli drept, havne mange år i fengsel, flykte til skogen og bli medlem i en geriljagruppe eller søke beskyttelse i eksil. 

– Å slutte meg til geriljaen var utelukket på grunn av min overbevisning om fred som eneste vei til demokrati, sier Rios. 

Da stod han igjen med en mulighet, å søke beskyttelse i eksil. 

Maktstrukturene i colombiansk presse

– En stor utfordring Colombias pressefrihet står ovenfor er kontrollering av narrativet fra både private og statlige medier, sier Katrine Ringhus.

Hun beskriver en polariserende dynamikk politisk, og også i mediene. Ringhus sier at det er mye manipulasjon av informasjon og vridde narrativ.  

– I midten av dette kappløpet blir det lite uavhengig presse, sier Ringhus. 

Diego Martin Rios beskriver samme maktstruktur i mediene som problematisk. 

– Maktstrukturene gjennomsyrer hele samfunnet, sier Rios. 

Han sier at det er de samme elitene som har styrt landet i mange år som eier mediehusene. 

– Det betyr at de store mediene i Colombia har alltid drevet med sensur, sier Rios. 

Fremtiden for pressefriheten i Colombia

Juan Diego Cárdenas trekker frem at hovedproblemet er at det ikke lenger er noen måte å sikre bærekraftig finansiering av uavhengige medier.

– Lokale og uavhengige medier blir ikke finansiert, de har ikke penger til å rapportere, sier Cárdenas.

Han trekker frem et eksempel om den tidligere kjente avisen "Semana" som drev med gravejournalistikk og som blant annet avdekket samarbeidet mellom president Uribe og paramilitære grupper. De er nå kjøpt opp av en de store mediehusene og har ikke samme journalistiske fokus.

Journalen spurte Cárdenas om hans syn på fremtiden for pressefrihet i Colombia.

– Akkurat nå er det vanskelig å se en lysere fremtid, men jeg tror det er noen muligheter, svarte han.

Han trekker frem at sikkerheten må være på plass i lokalsamfunnene og at man må tilpasse seg de ulike konfliktene i områdene.

– Dette er kanskje litt poetisk, men en måte å beskytte journalistikken på er å beskytte informasjon, avslutter Cárdenas.