Kirkebruksplanen i Oslo – Vi ber for en kirke med plass til alle
Det blir litt tyngre å puste i det jeg går over dørstokken. Jeg blir klam på ryggen, og må stå skulder til skulder med fremmede for å få plass.
Trykk på play på lydklippet under, for å både lytte til og lese om journalistens opplevelse av en eritreisk-ortodoks gudstjeneste.
Byggene rundt samlingsstedet til den eritreisk-ortodokse menigheten er så store og høye under taket, at det nok bare er maskiner og biler som bor der. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal, men følger lyden. Bønn og liturgi sniker seg ut åpne vinduer og dører på gløtt, i et ellers anonymt næringsbygg. Jeg tar av skoene, og går inn inn en sidedør. Der havner jeg midt i et mylder av foreldre med barn på fanget.
Menigheten som ønsker seg en kirke
Et mulig resultat av kirkebruksplanen som kom i april i år, er at andre kristne menigheter kan få leie lokale av Den norske kirke i Oslo. Jeg vet at det finnes store kristne menigheter uten kirkebygg, og har fått nummeret til presten i Den eritreisk-ortodokse menigheten i Oslo, Dawit Haile.
Hver søndag formiddag har menigheten gudstjeneste. Jeg kommer dit cirka halv elleve. Presten har vært der siden kvart på seks.
Som hentet ut av juleevangeliet
Stolradene er fulle, og menn lener seg mot veggen. Jeg klemmer meg forbi dem og kommer meg på plass helt bakerst. Jeg spør en mann om jeg kan stå inntil veggen, og han peker meg vennlig til andre siden av rommet. Her får jeg stå, sammen med andre kvinner som heller ikke har fått sitteplass.
Det er så mange mennesker her inne at en kan kjenne det på kroppen. Litt som en full buss på en sommerdag. Jeg tenker på presten som har vært her siden i morges.
Liturgien strømmer fra en høytaler, og jeg ser bare små glimt av det som skjer fremst i rommet. Der står han, kilden til lyden i høytalerne, mannen som ønsket meg velkommen på telefon, presten Dawit. Han er kledd i hvitt, med lilla hodeplagg og sjal. Han ser ut som en av de vise menn i juleevangeliet.
Gudstjenesten foregår primært på språket ge'ez. Over fire hundre stemmer smelter sammen i bønn.
– Er du norsk?
Kvinnene som står rundt meg går i lange skjørt eller bukser som kan minne om det skandinaviske ungdommer bruker på backpacking i Asia. Alle har hvite sjal over overkropp og hode. I mengden blir det bare en bølge av hvitt. Jeg blir veldig oppmerksom på det svarte antrekket mitt. Og det blonde håret.
Det er en konstant bevegelse bakerst i rommet. Noen er på vei inn, andre er på vei ut. Ei jente som går forbi ser litt på meg før hun går bort til moren sin. Den voksne lener seg ned og hvisker noe i øret på jenta før hun snur og går ut igjen. Hun stopper opp og spør om jeg er norsk.
Midt i liturgi, bønn og barnesnakk, går det en mann rundt i menigheten. Der røkelsen, myrraen eller gullet kunne vært, bærer han en lilla, brodert tøypose og en kortterminal. Det er kollekt. En kvinne tar fram en sekk og sliter litt med glidelåsen før hun sjekker lommene. Hun finner fram flere mynter. De klirrer frem og tilbake mellom hendene hennes før hun får lagt dem i tøyposen. Fra kortterminalen henger det en lang rekke med kvitteringer, med summer som varierer fra myntbeløp til de store sedlene.
Er bussjåfør og prest
Kirken er åpen hver søndag. Menigheten har bare en prest, og han jobber frivillig, som alle andre i kirken. Når Dawit ikke er prest er han bussjåfør. Det er han, ett styre og andre frivillige krefter som driver gudstjenesten hver eneste uke.
Mathiewos Haile sitter i to komiteer. En av dem er for kirkebygg. Jobben innebærer blant annet å lete etter nye lokaler på finn.no. Lokaler som har plass til de fem hundre menneskene som pleier å samles her, pluss litt til.
Vil ha den største
I Norge er det mange som kommer til kirken i høytider, kanskje særlig i jula og i påsken. Sånn er det ikke bare i Den norske kirke, men også den eritreisk-ortodokse. Til julegudstjeneste må de avvise folk, fordi det ikke er plass. Menigheten har totalt 1900 registrerte medlemmer, ifølge dem selv.
Mathiewos forteller at i bygget de bruker nå, ventet de et år fra kjøp til første gudstjeneste. Det er ikke bare enkelt å ta et vanlig bygg, og få tillatelsene som trengs for å bruke det som kirkerom. Når de nå ser etter nye lokaler vil de veldig gjerne leie en kirke, så de slipper samme prosess en gang til.
Nå som det kanskje blir ledige kirker flere steder i Oslo, etter forslaget i kirkebruksplanen, har komiteen snakket om hvor de vil. Mathiewos ønsker aller helst at de kan flytte til Østre Aker kirke.
– Er det den største? Spør Dawit.
– Ja, det er den største. Vi vil helst ha den største, svarer Mathiewos og ler.
Holder håpet oppe
Dawit forklarer at menigheten hans var med da det skulle bestemmes hvem som skulle få leie Markus kirke i 2013. Men da ble de skuffet. Nå håper de sårt på en kirke med plass til alle, der ingen må snu i døra på julaften.
– Vi ber hver dag, flere ganger, for at vi skal få en kirke.
