Minoritetskvinnenes mor

Skyene seiler videre med vinden. Bort fra den lille landsbyen, bort fra det åpne landskapet. Intense grønne plener er krydret med vanndråper fra dagens skur. En klar, blå himmel speiler seg i de mange vanndammene. Lufta er fuktig, temperaturen er utholdelig. Lunket vann omfavner de bare føttene til Nasreen og venninnene hennes. Det føles like godt som sist, og som gangen før det. De pleier nemlig å vasse etter bomullsdottene har grått ferdig. Eller de pleide, dette er over tjuefire år siden, i Pakistan.

Tjue år og ny i Norge

Nå lener Nasreen Begum seg mot en myk stolrygg i sort inne på kontoret sitt på Tøyen. Herfra styrer hun organisasjonen Bydelsmødre Norge, som hun startet opp for snart fem år siden.

Et diplom med skriften «Bydelsprisen 2017» henger innrammet, og pryder de ellers tomme veggene som står i kontrast til stolen. Et hint av grønt slanger seg nedover bokhyllen. Klokken på veggen hvisker lunt en to fjerdedels takt. Utenfor er det barnelatter og barneskrik, ellers er det stille. Hun avbryter stillheten.

– Det er noe av det jeg husker best fra Pakistan.

Som tjueåring kom kvinnen, innrammet av et svart langt hår, ikledd en enda lenger blå kjole, til Norge. Mannen hun skulle gifte seg med hadde allerede bodd her siden han var ti. I løpet av de fire første årene i det nye landet fikk hun og mannen fire barn. Noen år senere fikk de to til.

Andre verdier og en fremmed kultur gjorde at Nasreen opplevde møtet med Norge skremmende. Skremmende og ensomt. Hun savnet oppveksten i Pakistan. Hun savnet venninnegjengen. Hun savnet å være seg selv.

Etter tjuefire år i Norge har hun funnet seg selv igjen. I tillegg har Nasreen funnet ut hvordan hun kan hjelpe andre å gjøre det samme.

Høflighetens gest

– Vil du ha noe å drikke? Kaffe, te, spør Nasreen med en aksent som avslører at dette ikke er hennes morsmål.

Den fotside blå kjolen svever ut av kontoret. Latter utveksles mellom Nasreen og kollegaene.

– Så fin du er, komplimenterer hun en kvinne med langt lyst hår og et leopardmønstret tekstil rundt livet.

– Tusen takk, du også, smiler hun tilbake.

– Jeg skal bli intervjuet i dag.

Noen uhørlige ordutvekslinger senere kommer den elegante damen inn igjen med en tallerken og et glass vann.

– Da har jeg satt vannet til å koke, sier hun høflig.

Effektivitet fra fem

Minuttviseren har så vidt passert ni, men Nasreen har allerede vært våken i fire timer. Klokken fem ringer vekkerklokken hennes.

– Hvis jeg er sliten, eller har forsovet meg, og våkner litt sent, da sier jeg, nei, Nasreen du har ikke gjort godt nok arbeid, i morgen skal du våkne enda tidligere.

Før hun kommer på jobb, en gang mellom åtte og halv ni, har seksbarnsmoren bedt morgenbønn, trent og spist en god frokost. I tillegg har hun lagd ferdig familiemiddagen. Etter endt arbeidsdag kan hun derfor, som hun liker best, bruke mer tid med barna, og gå tur i skogen.

De store vinduene inviterer lys inn i det lille kontoret. Bak Nasreens silhuett i motlyset står en hvit kommode. Den står i stil til de andre møblene, som også er hvite. Utenom et par papirer på pulten er kontoret strøkent.

– Hvor liker du best å være i hjemmet ditt?

Nasreen tenker seg nøye om. Hun lukker øynene, ser for seg leiligheten i Alna bydel, hvor hun bor med mann og seks barn.

– Stua, og hvis rommet er ryddig er det enda bedre, sier hun med en vittig tone etter den lengre pause.

Ski er bare for nordmenn

Å oppdra seks barn, fire jenter og to gutter, i et ukjent samfunn og system, synes Nasreen var utfordrende. Kulturkrasj. Hun var redd for å takke ja til tilbudene bydelen ga. Hun var redd for å sende barna i bursdager. Hun var redd for å gjøre noe bare «de norske» kunne gjøre. Kulturkrasj. Nasreen var i ukjent landskap. Kulturkrasj.

– Dattera mi sa, mamma jeg vil stå på ski. Så kjøpte vi ski fra loppemarked, også kasta jeg dem rett i søpla. Jeg tenkte det er bare staver, det er bare nordmenn som driver med det, det er ikke for oss. Men når jeg prøvde en gang så tenkte jeg, det er ikke noe feil å gå på ski, det er bare gøy, sier Nasreen.

Det var ikke bare ski som var ukjent. Grilling og bursdager. Hva skulle hun gi i gave til de andre barna? Hvordan skulle de kle seg? Alt dette ukjente gjorde Nasreen redd. Etter flere år i Norge ble hun kjent med det ukjente. Hun ble ikke mindre pakistansk av å engasjere seg i det norske. Barna ble ikke mindre pakistanske av å ikke ha på seg de tradisjonelle klærne.

Slutten på noe fint, starten på noe større

I desember 2012 mistet Nasreen Begum jobben. Som en del av Groruddalssatsingen skulle Nasreen rekruttere barn til barnehagene. Hun oppsøkte kvinner med ulik etnisitet og snakket med dem om hvordan kvinnene selv kunne, og burde, bruke ressursene sine til noe mer enn å bare passe barn og rydde hus. Et godt stykke arbeid senere hadde Nasreen rekruttert så å si alle barna. Jobben var utført, de trengte henne rett og slett ikke lenger.

– Hva vil du gjøre nå, spurte bydelen meg, minnes Nasreen. 

Gjennom rekrutteringsarbeidet bygget hun et stort nettverk. Mange viste sin tillit. Ved fruktdisken på senteret ble hun stoppet av spørsmål. Barna sa ofte, det er så slitsomt å være sammen med deg, for du kjenner nesten alle, forteller hun.

– Jeg sa jeg ville hjelpe de kvinnene jeg hadde kontakt med. Jeg så behov for gode kvinnelige rollemodeller. De spurte meg om jeg hadde tenkt på hvem som skulle betale meg. Da sa jeg, nei det har jeg ikke tenkt på, men jeg vil jobbe med de kvinnene og familiene.

Når engasjementet øker, snakker Nasreen med hendene. Hun snur litt på hodet, gulløredobbene glitrer.

Søvnløse netter

Noen år senere startet reisen. De første tre månedene lå hun søvnløs. Hadde jeg tatt på meg for mye ansvar? Kom dette prosjektet til å bli bra? Kunne jeg klare å bli organisasjonsleder? Alt dette kvernet i hodet, både om natta og om dagen. Første møtet ble avholdt på biblioteket på Furuset, og ikke mindre enn 120 kvinner ville høre om Bydelsmødre Norge.

– Var du nervøs?

Det blir stille på kontoret. En ambulanse uler i bakgrunnen. Mobilen vibrerer stadig vekk, det er mange som vil ha tak i bydelsmoren. Fokuset har hun likevel på spørsmålet. Etter litt svarer hun.

– Nei, jeg var veldig stolt. Jeg var veldig ydmyk også. Jeg tenkte at folk har tillit til meg, og derfor er de her, det rørte hjertet mitt. Jeg som har flyttet fra et annet land, jeg som ikke har mye utdanningsbakgrunn, men kvinnene ville høre om meg, og hva jeg vil starte. At de stolte på meg, det kommer jeg aldri til å glemme. 

Du må stå på

Responsen etter møtet var god, forteller Nasreen videre. Hun forteller om alle som har støttet henne. Stemmen brister. En blank dråpe triller ned på det sminkede kinnet. En til følger etter. Hånden pyntet med en middels stor burgunderrød stein festet til en ring i gull løftes mot kinnet. Hun tørker tårene.

– Alle som har vært med meg på denne reisen, som støttet meg når jeg var usikker, det har betydd mye. Jeg er takknemlig for alle som sa til meg, Nasreen det du tenker er veldig bra.

Enda en tåre triller. Nedover. Sakte, så litt raskere. Enda litt raskere. Hånden redder tåren før den faller.

– Hver morgen sto jeg foran speilet og sa til meg selv, Nasreen, du skal ikke slutte. Det er du som har startet Bydelsmødre Norge, det er en del av deg, det er dine erfaringer. Du vil hjelpe andre kvinner, og det er målet ditt.

Brobyggeren Nasreen

For snart fem år siden startet Nasreen Begum den ideelle organisasjonen Bydelsmødre Norge. En brobygger mellom minoritetskvinner og det norske systemet.

– Jeg tenkte ofte kanskje det blir sånn når man gifter seg, at man bare skal oppdra barna, være hjemme og gjøre ingenting, sier hun tankefullt.

Den Nasreen mannen, barna, venner og kollegaer kjenner i dag gjør det motsatte av ingenting. Hun gjør veldig mye, hele tiden. Hun beskriver en nysgjerrig ungpike som hilste på alle. En som var spesielt interessert i mennesker med ulik kulturell bakgrunn. En som fikk energi av å være rundt andre mennesker.

– Sånn er jeg fortsatt, konkluderer hun.

– Hvordan tror du engasjementet ditt har preget familien din?

Blikket hennes vandrer mellom de hvite veggene, så stopper det opp, før hun sier.

– Jeg tror jeg har blitt en bedre mor. Jeg har lært mer, og kan gi barna mye bedre veiledning og støtte.

Uten engasjementet hadde ikke Nasreen lært alt det hun nå kan om å leve i det norske samfunnet. Hun hadde fortsatt ikke gitt barna komplementer for tegningene, fordi foreldres anerkjennelse i form av ord var ikke like vanlig i Pakistan, den ble gitt på andre måter.    

– Det blir kanskje litt mindre tid til mannen min, men han er stolt av det jeg gjør, smiler hun.

Tjuefire år senere

Etter tjuefire år i Norge har ikke Nasreen tenkt til å flytte tilbake til de grønne slettene i Pakistan. Å være norsk for Nasreen handler om å ha norske verdier, og engasjere seg i det norske samfunnet. At familien er gode norske borgere som skal gjøre forskjell for andre, er viktig for Nasreen. Inspirasjonen til å være en god rollemodell får hun gjennom troen på islam.

– Religionen er det viktigste vi skal ta vare på.

Engasjementet fra mor har smittet over på barna som studerer et knippe forskjellige fag, og deltar i ulike organisasjoner. At barna tar høyere utdanning setter moren høyt. Å gi dem tillit er også noe hun verdsetter. Til tross for andre utfordringer i storbyen Oslo, enn dem Nasreen opplevde i landsbyen i Pakistan, sier hun det er viktig å la barna få leve egne liv.

– Mors hjerte er likevel alltid bekymret, sier seksbarnsmoren.

Kaldt tevann

Midt mellom store veggmalerier i sterke farger står en brun kloss av en bygning, dette er aktivitetshuset K1. Fra tredjeetasjen jobber de ansatte i organisasjonene sosialentreprenøren har startet opp. Fire år senere har Bydelsmødre Norge vokst. 131 frivillige kvinner, 40 ulike språk, og 35 forskjellige nasjonaliteter. I tillegg sparkes Bydelsfedre i gang i disse dager.

Nasreen er ikke bare mor til sine seks barn, hun er også bydelsmoren for så mange flere.

Tevannet sluttet å koke for over en og en halv time siden. 

– Unnskyld jeg glemte å gi deg te, avbryter hun seg selv midt i en monolog om hvorfor det er viktig at minoritetsfedre også får en arena til å dele erfaringer.

Enda en time senere koker hun opp vannet på nytt.

På vei til vannkokeren gestikulerer den velstelte hånden med den burgunderrøde ringen mot en dør som leder inn til et lite kontorlandskap.

– Her jobber de ansatte i Bydelsmødre Norge, sier det flagrende svarte håret.

I dag står likevel de fleste kontorpultene tomme, på grunn av det verdensomspennende viruset.

Den stilige blå kjolen, som nettopp har pudret nesen til fotograferingen etterpå, finner frem to kopper. Begge hvite med et lilla trykk som sier «Bydelsmødre» Til slutt skjenker hun te.